Debatt
MEST LEST
Korte videoer
Hør podkastene våre her
Tvetydige styringssignaler for lærerutdanningene
Debatt: Tillit i høyere utdanning handler ikke om fravær av styring. Det handler om å styre på riktig nivå.
Med forslag til ny rammeplan for lærerutdanning gir staten tillit til institusjonene med den ene hånda og reduserer den med den andre hånda. Med slike tvetydige signaler blir arbeidsdelingen mellom politikk og fag uklar. Tillit i høyere utdanning handler ikke om fravær av styring. Det handler om å styre på riktig nivå.
Regjeringens forslag til ny rammeplan for lærerutdanningene innebærer overraskende tydeligere nasjonal styring enn det som har vært signalisert over flere år. Når styringen blir tydeligere, reises et prinsipielt spørsmål: Hvor går grensen mellom politisk styring av samfunnets behov for kompetanse og UH-institusjonenes ansvar for å utvikle utdanningene?
De siste årene har regjeringen signalisert at styringen av universiteter og høyskoler skal bli mer overordnet og gi større handlingsrom, mer tillit og mer ansvar til institusjonene. Dette er et gjennomgående prinsipp i stortingsmeldingen Styring av statlige universiteter og høyskoler (2020-2021), i regjeringens ambisjon om tillitsreform, samt i arbeidet med mer overordnet styring av lærerutdanningene fra 2023. Prinsippet er enkelt: Staten skal sette mål og retning, mens universitetene og høyskolene skal ha ansvar og handlingsrom til å utvikle utdanningene og finne gode faglige løsninger basert på et bredt, forskningsbasert kunnskapsgrunnlag.
Lærerutdanningene har tatt denne ambisjonen på alvor. Gjennom arbeidet mot mer overordnet styring har sektoren bidratt aktivt i en flerårig prosess, blant annet gjennom ekspertgruppa for styring av lærerutdanningene, Faglig råd for lærerutdanning og arbeidsgrupper for både underkapitler i rammeplan og rammeplan for samisk lærerutdanningen. I denne prosessen har det hele veien vært et tydelig premiss om mer overordnet styring og mer autonomi til UH-sektor. Mer overordnet styring for lærerutdanningene (og andre høyere utdanninger) handler om mulighetene til å gjøre et faglig arbeid som ivaretar samfunnsoppdraget vi har.
I forslaget som nå foreligger, velger riktignok staten å fjerne detaljreguleringer på forskriftsnivå som for eksempel reduksjon i antall rammeplaner og gjennom fjerning av nasjonalt styrte og detaljerte læringsutbyttebeskrivelser. Men samtidig foreslås det å innføre nye nasjonale krav til innhold og kompetanse på flere områder. Det er forskjell på å sette retning og å detaljstyre de faglige avveiingene. Uenigheten handler ikke om hvorvidt lesing, skriving, regning, klasseledelse eller andre kompetanseområder er viktige. Det er de. Spørsmålet er hvilke styringsprinsipp som følges når staten likevel fastsetter de faglige prioriteringene.
Fellesskoleutvalgets utredning (NOU 2026:10) understreker betydningen av mer overordnet styring og lærerutdanningenes eget ansvar for å utvikle utdanningene. Utvalget peker på at reformtempoet i lærerutdanningene har vært usedvanlig høyt, og at for høy omstillingstakt kan begrense utvikling og innovasjon. Samtidig har grunnskolelærerutdanningene nylig vært gjennom en omfattende evaluering i regi av NOKUT. Et sentralt budskap fra 2024-evalueringen var at de femårige grunnskolelærerutdanningene fortsatt er i en utviklingsfase, og at institusjonene trenger tid og ro til å videreutvikle kvaliteten i reformene som allerede er gjennomført. Til tross for anbefalingene i Fellesskoleutvalgets utredning og NOKUT-evalueringen, legger Kunnskapsdepartementet nå fram forslag om nye føringer som innebærer at institusjonene må gjøre endringer i utdanningene, knapt før den forrige reformen har fått virke.
Det er forståelig at politiske myndigheter ønsker å påvirke utviklingen i barnehage og skole når det er bekymring for barnas og elevenes læring og utvikling. Regjeringen begrunner også de nye kravene med behovet for at framtidige lærere skal ha tydelig kompetanse på sentrale områder. Dette er legitime politiske hensyn, og det er ikke nødvendigvis noe galt med de aktuelle områdene. Men nettopp når utfordringene er store, er det viktig å være tydelig på arbeidsdelingen mellom politikk og fag, og ha tillit til at institusjonene også har en kritisk, forskningsbasert tilnærming til utvikling av utdanningene.
Arbeidsdeling mellom politikk og fag er ikke til for å skjerme universitetene og høyskolene mot kritikk eller politiske forventninger. Arbeidsdelingen eksisterer fordi samfunnet er tjent med at faglige spørsmål behandles gjennom faglige prosesser. Spørsmålet er ikke om lærerutdanningene skal styres. Spørsmålet er hvordan de skal styres.
Regjeringens linje har til nå vært at universiteter og høyskoler skal styres mer overordnet og mindre i detalj. Hvis regjeringen i økende grad likevel skal bestemme faglige prioriteringer og innhold, er det grunn til å spørre om den nye rammeplanen betyr et skifte i styringen av lærerutdanningene, og hva det i så fall innebærer for styringen av universitets- og høyskolesektoren generelt.
Lærerutdanningene skal selvsagt møte samfunnets behov, og det er avgjørende viktig at utdanningene utvikler seg. Med en overordnet styring og større grad av autonomi vil vi være bedre rustet for å kunne møte samfunnsendringer, og ikke være prisgitt politiske føringer. Det er nettopp derfor vi trenger en tydelig arbeidsdeling mellom politikk og fag. Politikere skal sette retning og stille krav. Institusjonene må ha ansvar og handlingsrom til å avgjøre hvordan målene best kan nås, på et forskningsbasert og praksisnært grunnlag.
LES: Venstre etterlyser tiltak overfor eldre elever
