Banet vei for kostymefaget – endte på Slottet

Historien startet på Kolbotn på 1960-tallet. Som 17-åring møtte Sidsel Wiborg opp første skoledag på kjole- og draktsyerlinja i Oslo – uten å ha fått skoleplass.

– Det finnes så utrolig mange muligheter. Det handler om å involvere seg, bygge nettverk og holde fagene levende, sier hun.

Samtidig som Sidsel har tatt store steg i egen karriere, har hun også banet vei for at nye generasjoner får mulighet til å lære fagene gjennom praktisk arbeidstrening. Slik føres viktig kulturarv videre.

I dag bor Sidsel på Kolbotn, stedet hun er født og oppvokst. Det er også her Yrke møter henne. På en sentral kafé, ved et rundt bord dekket med avisutklipp, bøker og bilder fra et langt arbeidsliv.

Hun har vært omtalt i både bøker og aviser.

Å få en sjanse

Med to kaffekopper og god tid virker rammene romslige, men tiden flyr når samtalen dreier seg om et yrkesliv fylt med håndverk og historier.

– Når var det du begynte å sy?

– Det startet i barndommen. Det har egentlig aldri vært noen tvil om hva jeg skulle bli, smiler hun.

Oppveksten på Kolbotn la et tidlig grunnlag for yrkesvalget. Hjemme var det moren som førte an interessen for søm og tekstil, og Sidsel fikk tidlig være med og prøve selv. Det ga mye lærdom, og interessen for faget vokste.

Hun bestemte seg for å gå fagveien, slik moren også hadde gjort.

Men på 1960-tallet var det ingen selvfølge å få den muligheten. I Akershus fantes det ingen utdanning i faget hun ønsket seg, og tilbudet lå utenfor hennes søkerkrets.

Møtte opp uten plass

Likevel møtte hun opp første skoledag på kjole- og draktsyerlinja i Oslo, bare 17 år gammel. Side om side med elever som allerede hadde fått plass, uten å vite om hun selv ville få bli.

Det skulle vise seg å være et klokt valg.

– Heldigvis for meg hadde én trukket seg, så jeg kom inn likevel, sier hun. – Der var jeg heldig.

Tre år med utdanning fulgte, og i 1970 tok hun svennebrev. Det ble starten på et langt yrkesliv.

– Uten den utdanningen hadde jeg nok ikke oppnådd det jeg har i dag. Alle jeg gikk ut av skolen med, har fått jobb innen faget – enten som syersker, lærere eller i andre relevante roller.

En ny arbeidsplass

Veien videre etter endt utdanning gikk til NRK. Sidsel hadde sett en stillingsannonse i avisen for kostymeassistent og søkte samme året som hun tok svennebrev. Kort tid etter fikk hun jobb.

– Det var en innmari flott arbeidsplass, smiler hun.

Derfra arbeidet hun seg gradvis oppover i systemet og endte til slutt som sjef for kostymeavdelingen.

Tiden hun kom inn i, var NRKs gullalder, beskriver hun. Økonomien var god, og det fantes rom for både håndverk og kreativitet.

– Det ble det både glitter og paljetter av, forteller Sidsel.

Hun minnes perioder der det ble laget over hundre kostymer til ulike produksjoner.

– Vi var en stor gruppe mennesker som kom sammen for å lage storslåtte kostymer og drakter.

Tempoet var høyt, men alle var ivrige etter å produsere. Det var det som drev oss framover, smiler hun.

I tre tiår jobbet hun i statskanalen og beskriver en tid preget av fellesskap og skaperglede, der håndverket sto i sentrum.

– Det var mye å gjøre, men fantastisk moro, forteller hun.

Tok et fagansvar

Som leder for NRKs kostymeavdeling erfarte Sidsel etter hvert hvor krevende det var å rekruttere kvalifiserte fagfolk til kostyme- og sømarbeid.

Hun så tidlig at dersom faget skulle ha en framtid, måtte neste generasjon få opplæring – og hun tok selv ansvar for at det skulle skje.

– På den tiden var det ingen som ville ta inn lærlinger. Teatrene trengte folk, men de hadde ikke tid.

Ingen hadde tid for 40 år siden.

På midten av 1980-tallet startet hun arbeidet med å utvikle en fagplan for kostymeutdanningen, i samarbeid med yrkesopplæringsnemnda i Oslo og Akershus. Arbeidet la grunnlaget for et nytt kostymefag, som ble formelt godkjent i 1991.

Og derfra gikk det raskt fra plan til handling.

– NRK var så sjenerøse at de lot meg ta inn seks lærlinger i kostymesyerfaget som et prøveprosjekt, forteller hun.

Tiltaket viste seg raskt å være vellykket. Lærlingene gikk videre til jobber både i NRK og ved Operaen.

Med støtte fra departementet etablerte hun senere et opplæringskontor. Det ble starten på Opplæringskontoret for små håndverksfag, som i dag tilbyr opplæring i 44 små og verneverdige fag.

– Slik begynte ballen å rulle, og den ruller fortsatt, smiler hun.

Telefonen fra Slottet

Etter nærmere tretti år i NRK ble det økonomiske endringer i avdelingen. Nye rammer og omlegging til intern fakturering førte til omfattende omstrukturering som krevde både tid og krefter. I stedet for søkelys på kreativitet ble det mer fokus på inntjening, forteller hun.

Hun tok derfor en prat med sjefen og fortalte at hun vurderte å trekke seg fra stillingen.

Noen timer senere ringte telefonen hennes.

Det var fra Slottet, med spørsmål om hun kunne tenke seg jobben som sjef for dronningens kammertjeneste.

– Man tror nesten ikke på det. Jeg hadde jo ikke begynt å se etter noe annet engang, og så kommer en slik telefon ut av det blå, forteller hun.

Hun bestemte seg for å gripe sjansen.

– Å få en slik mulighet er helt utrolig, smiler hun.

Til dronningens garderobe

Da Sidsel begynte ved Slottet 1. august 2000, besto staben av to ansatte på systua og ytterligere to til tre personer i avdelingen, i tillegg til frilansere ved behov. Arbeidet innebar et stort ansvar.

– Jeg hadde ansvaret for å kle henne hele døgnet, i alle land, forteller hun. – Det var ingen åtte-til-fire-jobb.

Åpninger av kunstutstillinger, konserter og statsbesøk – alt krevde sitt. Sammen med tre kolleger holdt hun oversikt over klær, sko, smykker og frisør- og sminkelister. Klærne ble både laget, produsert og kjøpt inn.

– Det var helt fantastisk å få være en del av, sier hun.

Samtidig la arbeidet beslag på mye tid, og Sidsel ønsket et større handlingsrom med bedre vilkår.

Det fikk hun, og derfra kunne hun ta fatt på nye prosjekter som ga stor arbeidsglede.

– Jeg fikk tilgang til klær etter avdøde medlemmer av kongefamilien. Jeg hentet klærne frem fra lageret, tok bilder og registrerte dem. Det var kjempeartig, smiler hun.

Hun fikk også ansvaret for å utarbeide design og mønster til damegallauniformen, som ble produsert i Norge. Herreuniformene fantes allerede og var registrert tilbake til 1903. Nå trengte også damene bekledning under slottets gallamiddager.

Løsningen ble å ta utgangspunkt i herreuniformene og gå ut fra dem slik at de harmonerte med de nye. Uniformene hun tegnet, brukes fortsatt i dag.

– Jeg har aldri hatt det så fint som de siste årene før jeg gikk av med pensjon, sier hun.

Å involvere seg

Håndverket har fulgt Sidsel gjennom hele livet, ofte langt utover vanlige arbeidsdager. Selv når dagene var fylt med administrative oppgaver, fant hun også tid til å gjøre det praktiske.

– Jeg har sydd bestandig. Hver eneste dag, ofte langt utover kvelden, sier hun.

Hun understreker hvor avgjørende grunnutdanningen i kjole- og draktsyerfaget har vært for karrieren.

– Jeg hadde nok aldri hatt disse jobbene hvis jeg ikke hadde hatt faget som grunnmur, sier hun.

Sidsel er opptatt av å vise hvor mange muligheter som finnes innen beslektede yrker, for ikke alle trenger å sitte ved symaskinen.

– Det er mange jobber som ligger nært faget, for eksempel innen undervisning, salg av tekstiler og andre relaterte områder.

– Mulighetene åpnes for dem som engasjerer seg. Både i fagmiljøet og i forhold til hverandre må man ta ansvar. Det har vært viktig for meg, smiler hun.

Bare en kvinne hadde greid det før henne. Nå mener hun rørleggerne må presentere seg for elevene!

Børre ble en foregangsmann i ambulansefaget

Som forhandlingsleder i Faglærerlaget ble han kalt en ekte kriger - med kjeften som våpen