Når systemsvikt blir individproblem

Skolefravær og mistrivsel forklares ofte med forhold hos barnet eller hjemmet. Samtidig viser tilsyn og forskning at problemene i stor grad oppstår i møtet mellom barnet og skolen. Når systemet ikke klarer å levere det som trengs, skjer det en forskyvning: Problemene omdefineres til noe som kan håndteres uten å endre selve skolen.

Åse Lill Grüner Fladseth setter ord på noe helt sentralt: Barn faller ikke ut av skolen fordi foreldrene svikter, men fordi skolemiljøet ikke fungerer godt nok for alle barn. Eksempelet hun løfter fram, der kommuner tilbyr foreldrekurs samtidig som Statsforvalteren dokumenterer lovbrudd, peker på en praksis som «ikke henger på greip». Hvorfor håndteres systemsvikt som et foreldreproblem i praksis, når Statsforvalteren – som klageinstans for både ITO og skolemiljøsaker – gjentatte ganger har vist at fravær ofte er et uttrykk for utrygt skolemiljø?

Skolen er i endring

Flere forskere og fagpersoner har dokumentert at skolen har endret seg betydelig de siste tiårene. Elise Farstad Djupedal viser at undervisningstiden har økt, mens Andreas Stien-Leenderts beskriver en skole preget av økende prestasjonspress. Simon Malkenes har pekt på sterkere målstyring, testing og rapportering, og Charlotte Lund og Per Brodal advarer mot en skole der leken får mindre plass og kravene stilles tidligere.

Når rammene endres på denne måten, endres også hvilke barn skolen fungerer for – og hvilke den ikke fungerer for. Kravene til konsentrasjon, fleksibilitet og selvregulering blir høyere, og normalitetsrommet smalere. Resultatet er at flere barn faller utenfor det ordinære skoleløpet og blir avhengige av tilrettelegging.

Dette rammer heller ikke tilfeldig. Det er særlig barn som strever med konsentrasjon, regulering eller sanseinntrykk, som ikke passer inn i en skole som er blitt mer stressende, mer ensidig og mindre fleksibel. Forskning og fagmiljøer peker i samme retning: Når kravene øker og variasjonen i skolehverdagen reduseres, øker avstanden mellom det skolen krever og det enkelte barn har forutsetninger for å mestre.

Tilsynsmyndighetenes eget materiale tegner et mørkere bilde av dagens situasjon enn den offentlige debatten ofte gir inntrykk av. Foreløpige tall fra Utdanningsdirektoratet viser at det i 2025 ble meldt 2199 skolemiljøsaker til Statsforvalterne. Når så mange barn og foreldre må varsle tilsynsmyndighetene for å få prøvd retten til et trygt og godt skolemiljø, er det ikke snakk om tilfeldige avvik.

Spesialpedagogikk

På spesialpedagogikkfeltet er bildet enda mer alvorlig. I perioden 2019–2024 fant Statsforvalterne og Udir til sammen over 2300 brudd i tilsyn med individuell tilrettelegging, spesialpedagogisk hjelp og individuelt tilrettelagt opplæring. Funnene gjelder kjernen i barns rettigheter: for sen henvisning, for lang utredningstid, feil eller mangelfulle vedtak, for sen oppstart, sviktende gjennomføring og mangelfull internkontroll. Udir konkluderer selv med at når de samme bruddene gjentar seg år etter år, viser det en vedvarende risiko på nasjonalt nivå.

Når myndighetene selv sitter på informasjon om kommunenes store svikt i møte med barn som trenger tilrettelegging for å oppleve trygghet, er det med andre ord ikke mangel på kunnskap om problemet.

Sosiolog Niklas Luhmann beskrev hvordan samfunnssystemer responderer på problemer. Han pekte på at systemer ofte velger løsninger som lar seg gjennomføre innenfor eksisterende rammer, snarere enn å endre dem. Når noe ikke fungerer, endres derfor ikke nødvendigvis systemet, men problemet omdefineres i stedet. Dette gir en forklaring på hvordan det er mulig at den dokumenterte systemsvikten håndteres gjennom en ansvarsforskyvning mot hjemmet.

Systemsvikt

Lærere, foreldre og barn sitter fast i et system preget av svikt, og når det ikke klarer å levere det som er nødvendig, fordeles konsekvensene nedover. Det egentlige ansvaret ligger hos den politiske og administrative skoleeieren, men i praksis håndteres konsekvensene i klasserommet og i hjemmet. For læreren betyr det å stå i et krysspress mellom krav som øker og ressurser som ikke strekker til, der forventningen er at situasjoner skal løses her og nå – også når det som trengs egentlig er endringer i skolesystemet.

Det er i dette vi ser hvordan problemene oversettes i praksis. Tiltakene retter seg i økende grad mot det som kan påvirkes raskt, fremfor det som faktisk må endres: Atferdsprogrammer tas i bruk for å håndtere mobbing og uro, foreldrekurs innføres for å styrke oppfølgingen hjemme, og barn som ikke klarer å stå i en skolehverdag uten tilstrekkelig tilrettelegging, beskrives som «lite robuste». Kommuner tar også i bruk atferdsprogrammer som Back2School for å møte skolefravær, også der fraværet oppstår i møte med et skolemiljø barna ikke opplever som trygt eller mulig å delta i.

Ingen av disse løsningene endrer det som er dokumentert som problemet: høyt sykefravær blant lærere, for mye administrasjon, brudd på lærernormen, en fraværende PPT, vedtak som ikke følges opp i praksis og hjelp som kommer for sent – og barn som ikke får de rettighetene de har krav på. «Løsningene» gjør det bare mulig for den kommunale skoleeieren å fremstå som handlingsorientert, uten å endre det som faktisk ikke fungerer.