Børre ble en foregangsmann i ambulansefaget

Børre kommer med lette skritt mot kafeen på Gulskogen utenfor Drammen, og forteller gjerne om faget han er så glad i. Men må vi snakke så mye om han?

Nja, vi må gjøre begge deler, for det er få som har vært i ambulansetjenesten både til lands, til vanns og i luften, og han har også vært å se på ambulansesykkel under store arrangement i Drammen.

– Fra jeg ble ansatt i Røde Kors ambulansetjeneste i 1976 og fram til nå, har vi gått fra steinalderen til atomalderen. Jeg hadde en test på 14 dager før jeg fikk godkjenning til å kjøre vakter med en kollega, sier Børre Johansen. De største endringene har skjedd de siste 20 årene.

Fagskole

Nå er utdanningen lagt til de videregående skolene og høgskolene. Du starter på helse- og oppvekstfag vg1 og fortsetter så på ambulansefag vg2 for så å gå ut i lære og ta fagbrev. Mange plusser også på med paramedisinsk utdanning på fagskole.

Børre Johansen mener at de også har en tidsregning før og etter hjertestarterne ble tatt i bruk. I dag er det mange flere som overlever hjertestans utenfor sykehusene.

Vi skal tilbake til mye av dette, høre om livets realiteter og at John Waynes steinansikt ikke lenger er noe forbilde. Men vi tar det fra starten.

Hjelper'n

Ambulanse-pioneren ble født i Tromsø, og den som bestemte navnet til guttungen, må ha hatt synske evner. Børre er en variant av Birger, som betyr hjelpsom eller hjelper, ifølge Store norske leksikon. Og går vi tilbake til norrønt, lander vi på berging eller å redde.

– Det skjedde ikke så mye der jeg bodde i oppveksten, så vi måtte bruke fantasien og finne på mye selv. Denne egenskapen har jeg senere fått god bruk for i jobben, sier Børre.

Han var en aktiv gutt som også spilte fotball og hoppet på ski, og den personlige rekorden ble på 74 meter, før han ga seg. Nå er han ofte å se i en betydelig større bakke, men uten ski på beina.

Etter ungdomsskolen ble det slutt på utdanningen for en stund.

– Jeg var skoletrøtt og ville ut i jobb for å tjene penger, og det første jeg gjorde, var å selge avisa Nordlys på gata i Tromsø.

I 1965 flyttet familien til Mjøndalen, og Børre har fortsatt å bo i dette området vest for Drammen. En periode som ung jobbet han i onkelens fabrikk.

 Inn i Røde Kors

Yrkesveien startet ved en tilfeldighet. Terje Stykket, som senere ble en kjent investor og gründer, var et ivrig medlem av Røde Kors hjelpekorps i Mjøndalen.

– Vi hadde gått på skole sammen. Han visste at jeg hadde tatt et dykkerkurs, og lurte på om jeg ville være med i hjelpekorpset. Interessen var vekket, forteller Børre, som tok på seg oppdrag i ambulansetjenesten som frivillig. Av Stykket fikk han «Paramedisinsk håndbok» skrevet av legen og luftambulansens «far» Jens Moe.

– Jeg savnet å kunne mer om faget og ønsket å bli god. Men det var få tilbud, så jeg måtte lese selv.

I 1976 ble Børre Johansen ansatt på dagtid i Røde Kors ambulansetjeneste. Fire år senere hoppet han av for å jobbe som portør og med transport på Drammen sykehus. En annen oppgave var å legge til rette for legene på patologisk avdeling.

– Hvordan var det?

– Faglig interessant, og jeg lærte mye om anatomi og sykdommer.

I 1985 var han tilbake på heltid i ambulansetjenesten til Røde Kors, der turnusen var ei uke på og ei uke av.

– På den tiden var det ikke nødnummer, så alt gikk gjennom legevakten. Oppdragene var de samme, men i mindre omfang, oppsummerer veteranen.

De store endringene i fag, utdanning og utstyr i ambulansene har skjedd fra slutten av 90-årene og fram til i dag.

 Tidlig med hjertestarter

Den største nyvinningen Børre Johansen har vært med på i faget sitt, er hjertestarteren. De var tidlig ute og fikk den i bilen i 1987.

– Jeg kan ikke huske at noen overlevde hjertestans tidligere, hvis de ikke var på sykehus. Det skjeve var at det var nasjonale krav til utstyret, men ikke til utdanningen. Norsk luftambulanse var flinke til å tilby kurs til oss, og dette var nyttig.

En hendelse har festet seg.

– Vi var ute for å hente en pasient, da en person i nabohuset fikk hjertestans. En kollega og jeg løp over med utstyret og reddet livet hans, forteller Børre.

 Skolemoden som 50-åring

Børre Johansen har alltid vært sulten på å lære mer. Han tok delartium, og da det første paramedic-kullet ble tatt opp på Høgskolen i Lillehammer i 2003, var han en av de 30 første studentene i landet. Undervisningen strakk seg over fire år på deltid, med jevnlige samlinger.

– Da var jeg over 50 år, og kjente meg skolemoden, kommer det i en spøkefull tone.

I 2008 ble han hedret som Årets Paramedic i Norge for sitt engasjement for faget. – Det var en flott gave.

I dag er paramedisiner en treårig høgskoleutdanning tilsvarende sykepleier.

 Livets realiteter

Du kommer tett på i ambulansefaget, og utfallet kan spenne fra det lykkelige til det tragiske.

– Mitt første møte med døden var krybbedød. Da var jeg 22 år. Du må ikke glemme de pårørende. Vi må også ta oss av dem og informere så godt vi kan. Her ligger det mye psykologi.

– Har du alltid vært rolig?

– Ja, jeg har i alle fall hatt kontroll, og jeg har aldri grått foran pårørende, men det har hendt at jeg har trukket meg unna litt.

Livets realiteter. Slik beskriver Børre mye av yrkeslivet.

En hendelse han husker veldig godt, var da en trailer kolliderte i dårlig vær, og sjåføren var en mann som bodde i nærheten og han kjente fra fotballen.

– Han var veldig hardt skadet, og det så dårlig ut. Det viste seg at luftambulansen helt tilfeldig var i nærheten, og ved hjelp av brannvesenet med hurtig frigjøring klarte de å få ut sjåføren. Min oppgave var enkel. Jeg skulle holde frie luftveier. Skadene har satt sine spor, men underet er at mannen lever.

Så hender det at utfallet er et annet.

– Noe av det tristeste jeg har opplevd, var da vi kom til en ung mor midt i 20-årene. Hun hadde funnet mannen sin livløs i annen etasje, og vi lykkes ikke med gjenopplivingsforsøket. Da jeg kom ned igjen og ga den triste beskjeden, sto hun der helt lamslått og holdt de to små barna deres i hendene.

– Hva svarte du på vanskelige spørsmål?

– Jeg prøvde å være så ærlig jeg kunne, uten å gi falske forhåpninger. Spurte noen om de kom til å dø nå, var svaret at min jobb var å få dem til sykehuset.

En ting er å være ute på jobb. En annen er å komme tilbake til stasjonen.

– Det er viktig å prate sammen og lufte ut i opplevelsesbeholderen, slik at trykket ikke blir for stort. John Wayne er død, og det er ikke flaut å felle ei tåre sammen med kolleger, slår Børre Johansen fast. Han er også opptatt av både å snakke gjennom situasjoner, se om noe kunne vært gjort annerledes, og gi ros.

 Sensor under fagprøven

Kunnskap er et stikkord når du snakker med Børre, enten det gjelder å få eller gi. Han har vært sensor under fagprøven i flere perioder, for personer som har lang, relevant erfaring, men mangler papirer. Buskerud har, som andre helseforetak, en egen gruppe som har tatt seg av dette.

– Det er viktig at den som går opp til fagprøven, har kunnskap, ferdigheter og normal folkeskikk. Du må også vise interesse og være moden for faget.

– Hva skorter det mest på?

– Dybdeforståelse og kjennskap til anatomi og fysiologi. Børre Johansen er opptatt av hvordan undervisning og opplæring skal legges opp framover.

– Hva vil vi med fagbrevene og fagskolene? Hvilke løp skal vi velge å satse på? Her må vi få fjernet usikkerheten. For at fagfolkene skal holde seg oppdatert, burde vi hatt et simulatorsenter for eksempel i helseregionene, der det er mulig å komme og trene.

Selv har han hatt et undervisningsfirma i 20 år, og han tar fortsatt på seg oppdrag. Det kan for eksempel være skoler eller bedrifter som trenger kurs i å bruke hjertestarter

Til lands, vann og i luften

Ambulanse er mer enn det som på enkel norsk kalles sykebil, og Børre har testet de fleste varianter. I noen år var han paramedic i akuttambulanse sammen med anestesilege i Drammen. Børre har også vikariert på luftambulansefly noen år, og i flere ferier har han vært å finne på ambulansebåten som har tilhold på øya Vega i Nordland.

– På båten er det samme utstyret som i en bil, men hver stasjon har sin egen kultur. Det har vært nyttig å se hvordan det gjøres andre steder i Norge, ikke bare sitte på sin egen tue.

Foregangsmannen var også med og startet sykkelambulansen i Drammen. Dette betyr ikke at noen til daglig sykler rundt på vakt, men ambulansen på to hjul triller ut under Elvefestivalen og andre større arrangement i byen.

– På sykkelen har vi med hjertestarter, utstyr for sårskader og annet du finner i en vanlig ambulanse. Da kan vi gjøre en førsteinnsats hvis det skulle skje noe, og folk er takknemlige for å se oss.

– Er det noe du ville ha endret på i yrket ditt?

– Det var et stort savn ikke å ha et system som kunne gi oss konstruktive tilbakemeldinger på pasientbehandlingen. Det kunne gjort meg faglig bedre eller bekreftet ferdighetene mine.

 Fortsetter frivillig

Da Børre Johansen fylte 70 år, var han bestemt på å pensjonere seg, etter nesten 50 år i faget.

– Jeg ville gå ned med flagget til topps, mens jeg fortsatt var aktiv og sulten. Ikke bli en gammel grinebiter, oppsummerer han.

Nå betyr ikke det at han har satt seg ned og lar humla suse. Han vet også at livet kan ta brå vendinger, så rådet til andre er:

– Opplev det du har tenkt å oppleve, og gjør ting du har lyst til, når du kan. Ikke sett livet på vent.

Børre har alltid vært aktiv. En periode klatret han mye, og han liker å holde seg i form og trene.

Pensjonisten har heller ikke sluppet taket i faget sitt. Han er å finne i det medisinske teamet under landskampene på Ullevål, og han har ansvaret for publikum når hans kjære Mjøndalen spiller hjemmekamper.

En begivenhet er litt større enn de andre. Når hopperne flyr ned mot 250 meter i Vikersundbakken i mars, er det han som leder helsetjenesten nede på sletta. Her i monsterbakken kan mye skje, så det gjelder å holde seg kald i toppen.

Opplæringen er heller ikke lagt på hylla, og i 2023 ble han hedret som årets faglige leder/instruktør av Viken fylkeskommune for sitt brennende engasjement og som foregangsmann i ambulansefaget.

 Pensjonisttilværelsen gir også rom for andre aktiviteter. Det er blitt enda mer tid til reise, og når vi gjør dette intervjuet, er han snart klar for konsert med Åge Aleksandersen i Trondheim.

– Er det en positiv hendelse fra årene i ambulanseyrket som har festet seg godt?

– Det kom varsel om en mann som hadde fått hjertestopp på bingoen i Drammen, og vi var raskt på plass og ga støt. Han livnet til på veien og våknet på akuttmottaket. Da jeg var på vei ut, ropte han: «Takk for at dere reddet livet mitt!». Slikt varmer.

Som forhandlingsleder i Faglærerlaget ble han kalt en ekte kriger - med kjeften som våpen

Charles og Kristina vant Gullruten med NRK-serien "113"