Charles og Kristina vant Gullruten med NRK-serien "113"
Disse to ambulansefagarbeiderne vant både Gullturen og mange hjerter da de viste fram jobben sin i tv-serien "113".
«Hei! Hvilket klokkeslett tenker du? 8 passer best for meg – jeg har lyst til å bli med på en øvelse vi skal ha denne dagen, fra rundt 9.»
Meldingen er fra Kristina i «113». Hverdagen ruller videre, også når tv-kameraene er slått av.
Yrke har avtalt å møte Kristina Simonsen og Charles Aune-Lundberg – to av de mest kjente ambulansefagarbeiderne fra NRK-serien 113. Det er mandag 1. april. Men i Tromsø minner denne vårdagen mer om vinter: snøen laver ned, og øvelsen Kristina hadde tenkt å delta på – selv om det er fridagen hennes – blir avlyst.
– Vi skulle øve på snøskred. Men nå er det faktisk fare for at det skal gå et ekte skred, så vi måtte utsette, forklarer hun.
Snøfallet er så kraftig at flyene ikke kan lande. Men ambulansene? De stopper ikke.
– Ville du likt å kjøre nå? Og hvor fort kunne dere kjørt på utrykning i dette været?
– Vi kjører alltid etter forholdene. Det er vanskelig å si akkurat hvor fort. Vi kjører så raskt som det er forsvarlig – det viktigste er at pasientene får riktig behandling tidlig, og at vi kan starte den med en gang, sier Kristina.
Kollegaen Charles Aune-Lundberg nikker. Han understreker hvor viktig det er at Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har tillit til at ambulansepersonell kan vurdere og behandle pasienter på stedet – og ikke bare fungere som transport, slik det ofte var før.
– Vi har både erfaring og utdanning som gjør oss i stand til å vurdere pasienter raskt – både basert på det vi ser, og det vi hører – så vi kan gi hjelp der og da, sier han.
Medisinsk jobb
– Det som kanskje overrasket meg mest da jeg så TV-serien «113», var i hvor stor grad dere gjør en medisinsk jobb i møte med pasientene. Det virket nesten som dere stilte diagnoser, og jeg ble overrasket over hvor mye medisinsk kunnskap dere har?
– Nei, vi stiller aldri diagnoser. Det er det legene som gjør. Men vi vurderer informasjonen vi får på stedet, og ut fra den kan vi i stor grad gjøre en selvstendig vurdering av hva slags behandling som trengs - for eksempel smertelindring, før vi kommer fram til lege eller sykehus, svarer Charles.
– Men dere er aldri redde for å gi for mye smertelindring, når så mye overlates til skjønn?
– Vi er jo ikke dumme, heller, ler Charles.
– Det er forskjell på hvor mye smertelindring vi gir til en ung mann som veier for eksempel 80–90 kilo, og til eks Magda på 80 som ikke veier mer enn 50–60 kilo, sier han.
Erfaring er noe både han og Kristina Simonsen er opptatt av.
– Du får ikke ansvarsvakt på ambulanse før du har nødvendig erfaring. Selv ikke da jeg hadde tatt fagbrevet, ville jeg gått på en ansvarsvakt med en gang. Den erfaringen du får gjennom å jobbe over tid, er uvurderlig for å kunne ha ansvaret på ambulansen, sier Kristina.
Både hun og Charles tok utdanningen sin på Finnfjordbotn videregående skole som nå heter Senja videregående.
Tåler veien bedre enn bølgene
Charles tok transportfag, og ville bli matros, men etter ett år til sjøs fant han ut at han var for sjøsyk til å fortsette.
– Men du er ikke bilsyk?
– Jo da, det hender jeg blir litt bilsyk – særlig hvis jeg sitter baklengs i ambulansen og jobber. Men det går greit, jeg glemmer det på et vis. Der og da er det pasienten som teller, sier han.
Dermed la han sjølivet bak seg og begynte på et ambulansesjåførkurs - et pilotprosjekt som ble arrangert av drosjenæringen og Finnfjordbotn videregående skole.
– Det var en forløper til dagens utdanning i ambulansefag. Den gang fantes det ikke fagbrev. Jeg er faktisk den eneste her på sykehuset som har vært veileder for en lærling uten selv å ha fagbrev – da den første lærlingen kom, måtte vi bare stille opp. Senere tok jeg paramedic-utdanning, så det er den formelle bakgrunnen min, sier han.
Skjer noe hele tiden
Kristina gikk ambulansefagarbeider på Finnfjordbotn og tok læretiden sin på Universitetssykehuset i Tromsø. Hun trives godt, og er godt fornøyd med å jobbe der.
– Hva fristet med ambulanse?
– Faren min kjørte ambulanse tidligere, og jeg syntes det så spennende ut å hjelpe mennesker, samtidig som det er litt fart og det skjer noe nytt hele tiden. Jeg har ikke angret på valget.
–Viser TV-serien «113» yrket slik det er?
– Ja, i stor grad, svarer Kristina som er fornøyd med at serien også skildrer de mer rutinemessige oppdragene som transport mellom flyplass og legekontor, sykehjem og sykehus med mer.
– Det er mange flere rutinedager i vårt yrke enn jeg fikk inntrykk av på skolen. Der trente vi og forberedte oss på de store og alvorlige oppdragene, men det er mye mer rutine til hverdags, sier hun.
Glemte at kameraene var der
Også Charles berømmer serieskaperne for profesjonelt arbeid og god og grundig fotojournalistikk.
– På TV ser det kanskje ut som de filmer folk helt opp i ansiktet eller nesten står oppi sengegavlen. Men faktisk satt de så langt unna som det var mulig, og gjorde så lite ut av seg at vi glemte de var der. Dette gjør serien veldig autentisk og riktig, det var utrolig profesjonelle folk. De scenene som er aller best, har de mest erfarne fotojournalistene filmet - så erfaring gir kvalitet, sier han.
I de vel fire månedene filmingen pågikk, ble Charles og Kristina og de andre på ambulansen i Tromsø vant til å ha TV-folk rundt seg.
– I starten var det litt stressende, det kom brått i gang etter at vi først hørte om det. Men så ble det mer naturlig. Det var også spesielt å være med på dokumentere et så taushetsbelagt yrke, sier Kristina.
Alle pasientene som er med i TV-serien har samtykket til scenene de er med i. TV-serien viser også oppringing om et selvmord. Men i dette tilfellet fader serien ut etter at ambulansen har kjørt mot stedet, så det er scener som også ble for sterke til at de kunne bli med i en slik dokumentar.
– Jeg synes det var godt å jobbe med så profesjonelle folk når vårt yrke først skulle vises skikkelig på TV, sier Charles.
Fysiske belastninger
Serien viser også de mange løftene som ambulansefagarbeiderne har. Både Charles og Kristina er åpne om at yrket krever styrke og at trening er nødvendig for å unngå skader og sykdom.
– Jeg hadde så ødelagt rygg at jeg måtte begynne å trene. Det var helt nødvendig dersom jeg skulle greie å fortsette i yrket.
– Er trening en del av arbeidstiden i et yrke som krever så god fysikk?
– Nei, men det mener jeg det burde vært. Og det tror jeg også vil presse seg fram når du ser på sykefraværet som skyldes belastningsskader. Vi er avhengig av både kroppen og hodet i vår jobb, sier Charles Aune-Lundberg.
- Les også: Mener lærlinger må si ifra mer
– Må være uredd og vise omsorg
Etter å ha vært en populær TV-serie kan det tenkes at flere søker seg til yrket. Men hvem passer til å bli ambulansefagarbeidere?
– Det er vel egentlig alle. Men det merker nok personen selv. Du må ikke være redd for å prate med folk, du må våge å gå rett på og snakke og viser omsorg. Og du må være interessert i mennesker og i lære ting, og tåle forandringer, sier Kristina.
– I appen på NRK står serien som sesong 1. Blir det en sesong 2?
– Tja, vi kan ha hørt nyss om det, ler Charles.
– Og da kan det vel hende de ønsker å filme i en annen by. Men vil de til Tromsø igjen, så blir vi gjerne med, sier Charles Aune-Lundberg og Kristina Simonsen.
