Flere landslinjer kan være en redning for små, men viktige fag.
Yrkesfagene opplever økt popularitet og høye søkertall, noe som er en ønskelig utvikling. Men det er først og fremst de store utdanningsprogrammene som opplever økning i antall søkere.
For de minste utdanningsprogrammene har søkertallene for vg1
vært relativt stabile de siste årene.
Likevel ser vi at de små
utdanningsprogrammene står i fare for å forsvinne fra flere skoler og fylker.
Skolene har ofte tilbud på vg1, men snevrer inn tilbudsviften på vg2.
Konsekvensen kan bli at fagene etter hvert forsvinner helt, og at det vokser
fram private kurs, spesielt innen fag som arbeidslivet har behov for.
Økonomi og elevtall
I
utviklingsredegjørelsene for de tre minste utdanningsprogrammene, FBIE (Frisør,
blomster, interiør og eksponeringsdesign), RM (Restaurant- og matfag) og HDP
(Håndverk, design og produktutvikling), melder de faglige rådene om bekymring
for denne utviklingen.
Ingeborg Lovise Tyse
er fra Randaberg i Rogaland og har undervist på videregående siden 2004. Hun er sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet og leder yrkesfaglig forum. Hun er også fast spaltist i Yrke.
De framhever at økonomi og elevtall i for stor grad
styrer tilbudene i den enkelte fylkeskommune og frykter at det på sikt vil bli
lagt ned enda flere vg2-tilbud rundt omkring i landet. Man risikerer at tilbud
forsvinner helt i noen regioner – ja, til og med på landsbasis – uten at
nasjonale myndigheter tar tak i det. For eksempel finnes det per i dag ikke
tilbud i blomsterdekoratørfaget nord for Trondheim.
Det er viktig
og riktig at dimensjoneringen av tilbudet i yrkesfagene tar utgangspunkt i
arbeidslivets behov for fagarbeidere. Dette er både næringslivet og den enkelte
elev tjent med. Arbeidslivet får dekket sitt kompetansebehov, og elevene får en
utdanning der det venter en jobb i andre enden. En konsekvens er da at vi må ha
både små og store utdanningsprogram.
For det er ikke bare de store fagene
næringslivet har behov for. Behovet for fagarbeidere er også stort innen mange
av de yrkene de minste utdanningsprogrammene utdanner til.
Nedleggingsfare
Dette handler
selvsagt også om hvor mange elever som søker seg til disse tilbudene. Det er
viktig å også ta tak i rekrutteringen av søkere. For å lykkes med dette må
elevene oppleve tilbudene som attraktive. Det blir de ikke dersom det er
usikkerhet rundt hvorvidt skolen og fylkeskommunen kommer til å ha et tilbud
innen den retningen elevene ønsker å gå på vg2.
Det vil alltid være potensielle
søkere som egentlig ønsker seg faget, men som ikke er villige til å flytte
hjemmefra og kanskje til en annen landsdel for å kunne ta utdannelsen. Da ender
de opp med å søke seg til et annet, og gjerne større, utdanningsprogram, fordi
det oppleves som tryggere.
Det å sikre
stabilitet i utdanningstilbudet i hele landet er utrolig viktig. Når
utdanningstilbudet kun ses på i det enkelte fylke og ikke nasjonalt, mister man
det overordnede perspektivet, og konsekvensen blir mangel på tilbud i flere
fylker og landsdeler. For så lenge dimensjoneringen av yrkesfagtilbudet først
og fremst er basert på søkertall kombinert med stram fylkeskommunal økonomi,
vil tilbud innen de små utdanningsprogrammene alltid stå i fare for å bli lagt
ned.
Anbefaler flere landslinjer
Faglig råd for
det aller minste utdanningsprogrammet, Håndverk, design og produktutvikling,
anbefaler å opprette flere landslinjer for å sikre at elever fra hele landet
får mulighet til å søke seg til tilbudene innen utdanningsprogrammet. Dette vil
også føre til sterkere fagmiljøer og sikre at tilbudet, og dermed også
kompetansen, blir opprettholdt og ivaretatt. Kompetansen i noen av disse fagene
er omfattet av UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven, noe
som det er et nasjonalt ansvar å videreføre.
Kanskje kunne
landslinjer vært aktuelt for flere fag enn de tre vi har i dag, for å sikre at
vi faktisk har et utdanningstilbud innen de små fagene på landsbasis. Et
tettere samarbeid mellom fylkeskommunene kunne også ha sikret at hver landsdel
eller region har tilbud innen alle vg2-løp det finnes søkere til.
Her
etterlyses det altså bedre koordinering av tilbudsstrukturen på nasjonalt nivå.
Hvem har oversikten over hvilke tilbud som finnes hvor? Og hvem har ansvaret
for at alle elever, uavhengig av hvor de bor, skal ha muligheten til å søke seg
til akkurat det utdanningsprogrammet og det lærefaget de ønsker? Slik det er i
dag, er mye overlatt til den enkelte fylkeskommune, med den konsekvens at vi på
landsbasis risikerer å stå uten utdanningstilbud i små, men viktige fag.
Innlegget har også vært publisert i Yrke nr. 1/2026.