Lærerutdanninga svikter norske barn

Vi utdanner flere lærere, men i jakten på fleksibilitet, flere studieplasser og økt gjennomføring svekker vi noe av det viktigste i lærerutdanningen: vurderingen av hvem som bør eller ikke bør bli lærer. Som i andre viktige velferdsyrker er personlig egnethet avgjørende i læreryrket. Med dagens fleksible lærerutdanninger finnes det studenter studiestedene aldri treffer. Da risikerer vi at mange som ikke er egnet til å være lærere blir lærere.

På den passende datoen 1. april i år sendte Kunnskapsdepartementet ut en invitasjon til universiteter og høgskoler der de oppfordret til kreativitet og ba dem tenke nytt om hvordan lærerutdanning kan organiseres. Kreativitet og nytenkning er ofte positivt, særlig i møte med nye utfordringer. Dessverre er kreativitet med begrensede midler ofte vanskelig. Resultatet er at vi får flere nett- og arbeidsplassbaserte lærerutdanninger. Når framtidas lærere skal vurderes og lære på nett, eller på sin egen arbeidsplass, blir det utfordrende å vurdere godt hvem som egner seg til læreryrket.

Skikkethet må vurderes

For det er ikke slik at alle som vil, skal bli lærer. Det er universitetene og høgskolene som vurderer skikkethet. Disse vurderingene er brutale, men også viktig: Dersom en lærerstudent vurderes som uskikket, kan hen ikke bli lærer. Når vi ser at flere satser på fullt fleksible utdanninger, som nettbasert praktisk-pedagogisk utdanning eller arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, vil det føre til en økning i studenter som ikke blir ordentlig vurdert på egnethet. Det kan vi ikke godta.

Dette blir ekstra utfordrende når utdanningene er helt avhengige av at studentene fullfører studiene. Finansieringen av universiteter og høgskoler belønner hvert fullførte studiepoeng. Det er en fin tanke, men kostnaden ved å si at en student ikke bør ta steget ut i læreryrket bæres av det enkelte studiested. Vi belønner utdanninger hvor man kan ta opp mange studenter som kan fullføre raskt.

Lærere er mer enn en voksen som står foran i klasserommet, eller varme hender som trøster etter en krangel. I samfunnsoppdraget vårt skal vi avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt. Vi skal motarbeide radikalisering og ekstremisme og ruste framtidens medborgere til å delta i samfunnet. Derfor er det helt nødvendig at vi våger å opprettholde krav til lærerstudentene: at utdanningene er faglig krevende og utfordrende, og at vi vurderer om dette er personer som er egnet til å jobbe med barnehagebarn og elever.

Utenfor utdanningene kan vi stadig lese i mediene at læreryrket har blitt mer komplekst: KI, økt behov for tilrettelegging og mer sammensatte barne- og elevgrupper gir større utfordringer. Da kan vi ikke godta lærerutdanninger som firer på kravene. På samme måte som barnehager og skoler har et dannelsesoppdrag, har lærerutdanningene et oppdrag med å danne framtidas lærere.

Når kollegaer skal vurdere kollegaer

De praktiske konsekvensene av denne kreativiteten er at mange studenter ønsker å ha praksis på egen arbeidsplass. Studiestedene forteller at de synes det er vanskelig å si nei, selv når de mener det ikke er faglig forsvarlig. Får en student avslag, bytter de ofte til et universitet eller en høgskole som tillater det. Dette høres kanskje ut som et smalt problem, men når du har praksis på egen arbeidsplass, vurderes du av egne kollegaer.

Vi vet at arbeidsplasser har kontaktet universitetet eller høgskolen og bedt om at studenten ikke får praksis der, fordi de da mest sannsynlig må stryke studenten, noe de synes er vanskelig. Det blir lettere å gi fra seg ansvaret til en nøytral tredjepart enn å håndtere ubehaget ved å stryke en kollega. Dette er bare ett eksempel, men det er lett å se for seg at kollegaer ser gjennom fingrene med det som oppleves som «småting», men som burde ført til oppfølging eller at studenten ikke får bli lærer. Dessverre vet mange av oss hvilken effekt en dårlig lærer kan ha.

Vi vet at det har blitt vanligere å ha en større del av praksis på egen arbeidsplass. Det er praktisk for studenten, billig for kommunene og til tider enkelt for universiteter og høgskoler. Men det betyr ikke at det er et godt system. Det er for mange som tjener på at noe som bør gjøres grundig, blir håndtert overfladisk.

Vi kan ikke godta at finansieringen av utdanningene straffer institusjonene som tar sitt ansvar på alvor. Det er ikke et godt system når vi legger til rette for insentiver som prioriterer gjennomføring framfor egnethet i viktige velferdsyrker. Det viktigste lærerutdanningen gjør er ikke studiepoengsproduksjon – men å sørge for at barn og elever har gode lærere!

DEBATT Skikkethet

Skikkethetsvurdering som en naturlig del av barnehagelærerutdanningen

Ønsker større innflytelse på utformingen av lærerutdanningene