Lek, relasjoner og livsmestring: Slik kan vi støtte barns følelser i overgangen fra barnehage til skole

Når barn går fra barnehage til skole, er det ikke bare bygningen, timeplanen og forventningene som endrer seg. Hele den følelsesmessige og sosiale hverdagen skifter. Mange barn gleder seg til å bli skolebarn, samtidig som de kan kjenne uro, usikkerhet og stress.

De siste årene har norske myndigheter lagt mer vekt på livsmestring og psykisk helse i både LK20 og barnehagens rammeplan. Men det er fortsatt uklart hvordan disse ambisjonene faktisk blir ivaretatt i hverdagen – spesielt i det kritiske overgangen fra barnehage til skole.

I min doktorgradsavhandling undersøker jeg hvordan lek, lærer–barn‑relasjoner og livsmestring henger sammen i overgangen mellom barnehage og småskoletrinn, og hvilke praksiser som ser ut til å støtte barns emosjonelle og sosiale tilpasning.

I et nylig publisert forskningsarbeid i European Early Childhood Education Research Journal – artikkelen «Bridging kindergarten and school through play: the role of play pedagogies in supporting transitions in Norway» – har jeg sammen med professor Karin Hognestad, USN,  undersøkt hvordan norske barnehagelærere og lærere bruker lek i overgangen fra barnehage til småskoletrinn. Vi fulgte fem pedagoger som arbeidet med barn mellom 4 og 7 år og analyserte både praksis og refleksjoner knyttet til lekpedagogikk.

Lek som bro i overgangen

I barnehagefeltet snakker vi ofte om lek som en «bro» til skolens verden. Funnene fra studien viser hvordan lek kan gi barna noe kjent å holde fast i når de møter nye voksne, nye regler og nye rom.

Gjennom video‑skygging og intervjuer så vi at små, gjenkjennelige lekstunder kan gjøre overgangen mykere. Når barn får med seg kjente leker og ritualer fra barnehagen inn i skolen, når de får tid til å være sammen med jevnaldrende i uformelle situasjoner, og når voksne deltar og støtter leken med interesse, oppstår små sekvenser som stabiliserer følelsene, åpner for sosial deltakelse og gir rom for å øve på samarbeid og problemløsning. Det kan være fem minutter med rollelek før samling, en fast lekstund etter friminutt eller en kjent sanglek som markerer overgang. Hver for seg er de korte, men over tid kan de gi barna en opplevelse av sammenheng mellom barnehage og skole.

Fire lærerroller – funn fra studien

I artikkelen identifiserer vi fire sentrale lærerroller i lekpedagogikken: leder (Leader), portvokter (Gatekeeper), støttespiller (Supporter) og deltaker (Participant).

• Som leder organiserer læreren leken og setter tydelige rammer og mål.

• Som portvokter står læreren litt på avstand, overvåker, og trår inn ved behov – for eksempel ved konflikt eller ekskludering.

• Som støttespiller gir læreren emosjonell støtte og hjelp til enkeltbarn – setter seg ned, lytter, hjelper med ord og strategier.

• Som deltaker går læreren inn i leken som medspiller på barnas premisser.

Disse rollene er fleksible. I materialet ser vi at barnehagelærere oftere inntar deltaker-rollen og vektlegger barnestyrt lek for kreativitet, sosiale ferdigheter og emosjonell trygghet. Lærere på småskoletrinnet inntar oftere lederrollen og bruker strukturert, lærerledet lek for å nå faglige og atferdsmessige mål. Rollene som portvokter og støttespiller danner et «mellomrom» der lærere forsøker å kombinere barns initiativ med trygghet og struktur.

Presset som snevrer inn leken

Et tydelig funn i studien er spenningen mellom barnehage‑ og skolelogikker. Barnehagens rammeplan gir lek en sentral plass som helhetlig utviklingsarena. I skolen blir lek oftere knyttet til læringsmål, som et verktøy for faglig progresjon eller som «belønning» etter arbeid. 

Lærere på småskoletrinnet forteller om tidspress, krav om dokumentasjon og forventninger om målbare resultater gjør det vanskelig å gi rom for åpen, barnestyrt lek. Konsekvensen er ikke bare mindre lek, men også færre muligheter for barna til å øve på selvregulering, problemløsning og følelsesmessig bearbeiding i trygge omgivelser. Samtidig uttrykker både barnehagelærere og lærere et sterkt ønske om mer handlingsrom til å bruke lek som støtte for barns trivsel og psykiske helse, ikke bare som akademisk metode.

 Hva kan vi gjøre – i praksis?

Basert på funnene i den publiserte artikkelen peker tre områder seg særlig ut for praksis:

1. Bruk lek som overgangspraksis:
   Ta med kjente leker, sanger og ritualer fra barnehagen inn i 1. trinn, og avtale felles praksiser mellom barnehage og skole som gir barna gjenkjennelighet. Når barn møter noe de kjenner igjen, blir overgangen mindre brå og det blir lettere å «lande» følelsene og finne plass i en ny hverdag.

2. Gi rom for lærer–barn‑relasjoner gjennom lek:
   Sett av tid der voksne deltar aktivt, ikke bare overvåker, og ved å se lekestunder som plattform for relasjonsbygging og emosjonell støtte, der læreren kan være støttespiller eller deltaker – ikke bare leder. Når lærere sitter ned på barnas nivå, lytter, inviterer inn og hjelper til med å reparere etter konflikt, får barna erfaringer med å bli sett og støttet gjennom vanskelige følelser.

3. Øve på emosjonell kommunikasjon i personalgruppene.
   Veiledning, kollegaveiledning og rollespill kan brukes til å trene på å navngi følelser, møte barns sterke reaksjoner og reparere etter konflikter. Gode eksempler fra hverdagen kan løftes fram og analyseres i fellesskap, slik at personalet får et felles språk og repertoar for å være støttespiller og portvokter i lek i både barnehage og skole.

Livsmestring er noe vi gjør sammen, ikke bare som et eget tema eller fag. Det handler om måten vi tar imot barna på om morgenen, hvordan vi avslutter dagen og hvordan vi håndterer uenighet og uro. Og det handler om å beskytte tid til uforstyrret lek – korte, men stabile lek-sekvenser der barna får styre innholdet, og der dagen ikke fylles helt opp av målbare aktiviteter. Fri lek kan være en viktig investering i barns psykiske helse.

Hvordan integrere lek i begynneropplæringa

DEBATT Lek

Heia leken!