Skolen trenger ikke ny kurs – den trenger arbeidsro

11. august kom Fellesskoleutvalgets rapport om fremtidens skole, et 300-siders dypdykk som plukker Skole-Norge fra hverandre. Basert på de siste årenes negative mediefokus på skolen generelt, skulle man tro at utvalget ville kaste dagens fellesskole under bussen og stake ut en helt ny kurs. Det gjorde det ikke.

Riktignok poengterer utvalget i rapporten at altfor mange resultater er svakere enn ønskelig, særlig lesing, og kommer med anbefalinger til hvordan man bør endre. Dette skal vi ta på alvor, men i rapporten males det også et annet bilde:

Norske voksne presterer godt

Trivselen har økt de siste par årene, flere fullfører videregående, og norske voksne (16-65 år) presterer godt i OECDs PIAAC-undersøkelse, langt foran land som USA, Storbritannia og Spania.

Ikke hørt om PIAAC? Ikke så rart – nesten ingen trekker den fram. Rapporten sier dessuten at «det er bemerkelsesverdig at ikke forholdet mellom resultater i PIAAC på den ene siden og PISA, TIMSS og PIRLS på den andre er undersøkt bedre».

For framtidens skole poengterer Fellesskoleutvalget tre viktige ting: Skolen selv skal og må ha ansvar for kvaliteten i skolen. Den trenger forutsigbarhet og langsiktighet. Et sterkt samarbeid mellom alle parter er helt avgjørende, og det må være basert på tillit.

Kortsiktige politiske prioriteringer

Hva vil politikerne trekke ut av rapporten? Hvis de siste årenes trend fortsetter, vil noen prøve å skape overskrifter med sine perfekte, gjerne kortsiktige prioriteringer, selv om rapporten sier at det er det siste man bør gjøre. Andre vil endre én liten detalj, kanskje mindre skjerm eller mer blyant, gjerne nå med én gang, og de utviser dermed null forståelse for skolens kompleksitet.

Kanskje er det noen som begår skolepolitisk harakiri ved å diktere hvordan skolen må agere for å ta igjen forspranget til Finland, med implisitt mistillit som et altoverskyggende vedheng. Da PISA-kurven viste seg å fortsette å dale nå i høst, gikk det bare sekunder før begge politiske sider la skylden på den andre. Er det mulig å være mindre løsningsorientert enn det?

God praksis vokser med arbeidsro

Norges suksess i sommerens fotball-VM viste oss tillit og langsiktighet i praksis. President Lise har gitt trener Ståle enormt med tid og arbeidsro de siste årene, på tross av elendige resultater ut fra forutsetningene. Presidenten fikk slett ikke panikk da Norge falt ned til 50. plass på rankingen, fordi hun skjønner at hennes jobb er å legge til rette for at Ståle kan gjøre en god jobb – ikke å blande seg inn i laget. Det skulle tatt seg ut om Lise stormet inn i garderoben på 0–1 til pause og bestemte at vi skulle spille med fire spisser i 2. omgang, siden vi ligger under, og siden hun tross alt er president.

Det er i praksis dette som skjer i det politiske landskapet om skolen nå: Kunnskapsministeren og andre politikere blander seg inn i noe de ikke kjenner fra innsiden, og de leter stadig etter feil eller mangler. Det er ikke sånn man bygger sterke lag.

God praksis finnes allerede. Får den arbeidsro og langsiktig retning, vokser den – og da får vi en fellesskole som står støtt, selv når politikken blåser.

Les også: Kunsten å holde fingrene fra fatet