Konservativ tankekontroll truer skolen

Da Pink Floyd slapp singelen «Another Brick in the Wall» i 1979, fikk britiske skolemyndigheter og politikere teen sin i vranghalsen. Låta tok et oppgjør med et konservativt skolesystem, særlig kostskolene, hvor tvang, brutalitet og avstraffing var daglige ingredienser, og hvor alle elevene skulle inn i den smale forma som myndighetene hadde satt, og den forma var helt lik for alle.

Vi gikk og nynna på «We don’t need no education», og i videoens miks av film og animasjon ser vi elever på samlebånd med like masker som kvernes i systemets maskiner, slik at myndighetene kan forme dem som de vil. Både elever og lærere sperres inne, og ute, av uoverstigelige og ugjennomtrengelige vegger de selv er en del av. «Just another Brick in the Wall».

«The Wall»

Nesten 50 år senere kommer holdningene som disse verselinjene tar et oppgjør med tilbake til norsk skole. Vi snakker selvsagt ikke om avstraffing og slikt, men veggene er tilbake.

Når man snakker om hvilke veivalg norsk skole skal ta, så kommer ikke de viktigste aktørene til orde. Når det debatteres av sentrale politikere på Dagsnytt 18 om kunstig intelligens i skolen, er verken skoleforskere eller lærere inviterte. Politikernes begrensede kompetanse om temaet forblir uimotsagt, og ekspertene på temaet tror ikke det de hører. Kan virkelig disse folka bestemme i norsk skole?

Dette føyer seg inn i et mønster den siste tiden hvor politikernes egne, gjerne konservative, preferanser tillegges mye vekt, og man selekterer forskning for å underbygge disse, f.eks. når det gjelder digitale verktøy kontra bruk av blyant og viskelær i begynneropplæringen.

Skolebesøk vurderes etter hvordan skolens praksis korresponderer med hva man ønsker å høre, gjerne med mediene på slep, og helst skal det være en solskinnshistorie, slik at denne praksisen blir fakta.

«Stand still, laddie!»

Denne selekteringen av tanker om norsk skole fører også med seg bortfall av verktøy, selv om de fungerer aldri så godt og fagpersoner innen forskning mener de er svært nyttige og nødvendige. Resultatet er en verktøykasse som er utilstrekkelig for en sammensatt elevgruppe. Færre verktøy gir dårligere resultat, som i alle utviklingsprosesser.

I en helt vanlig klasse er det så mange ulike behov og nivåforskjeller at man MÅ ha stor valgfrihet, både når det gjelder metode, verktøy og mengde. Skal virkelig politikere bestemme disse valgene? Eller skal vi la ekspertene, de som står i klasserommet hver dag, gjøre det?

Denne detaljstyringen skaper dessuten mye frustrasjon hos lærere som ønsker å fortsette med sin praksis som beviselig gir gode resultat, men som nå ikke får lov til det. «Stand still, laddie», her skal du gjøre som du får beskjed om. Begrenset myndighet over eget arbeid har aldri vært en god idé, og er det ikke nå heller. Dette handler i stor grad om tillit, eller i dette tilfellet mistillit, til en hel profesjon.

 «We don’t need no thought control»

Pendelen svinger i norsk skole. Det har den alltid gjort, og det skal den gjøre. Vi skal søke de beste løsningene for både elever og lærere, og da skal skolen utvikle seg i takt med samfunnet. Dagens største utfordring er at pendelen har blitt mer brutal og fått større fart enn tidligere, og med seg feier den velutprøvde, vellykkede og fremtidsrettede løsninger av banen. Det er bare noen få elever og lærere som kan klamre seg til dette konservative maskineriet, og det er ikke godt nok. Vi skal skape en skole for fungerer for ALLE elever og lærere.

Vi ønsker en pendel som tar hensyn til lærere som ønsker å påvirke egen hverdag, og til elever som bør og skal ha en variert, forskningsbasert og fremtidsrettet skolegang. Da må pendelen miste fart, og plukke med seg ekspertene på ferden. Da kan skolen igjen få kontroll på sitt eget innhold.

Les også:  Stort ja til skjermkutt for elevene i småskolen