Ny forskning: Drama i barnehagen er mer enn å dramatisere historier

1. Hva har du skrevet doktorgrad om?

– Jeg har undersøkt hvordan drama og teater kan brukes i kunstpedagogiske prosesser, der hensikten er å utvikle et fantasiunivers sammen med barna. I undersøkelsen brukte jeg ulike papirmaterialer som eggekartonger i ulike farger og papirruller. Når barna får leke med materialene, skaper de ulike fantasifigurer og ideer. Materialene brukes som en inngang til å skape et felles univers, en egen verden. Jeg har også sett på personalets rolle i samspillet med barna.

 2. Hva har du funnet ut?

– Jeg har funnet ut at barn i sin fantasiproduksjon har behov for både å utvikle sine egne individuelle ideer, samtidig som fabuleringen inngår som en del av en kollektiv fantasiproduksjon. Jeg har også sett på hvordan den voksnes deltagelse hemmer og fremmer barnas medskapning. Voksne trenger å finne balansen mellom å lede prosessen – og å åpne for medskapning fra barna. Dette kan være
en krevende balansegang. Når den voksne evner å veksle mellom å lede og å la seg lede, altså utforske med barna, blir det en mer likeverdig deltagelse. Synes et barn det er vanskelig å lage noe av materialet, kan den voksne gjennom sin egen utforsk-
ning bidra til å finne løsninger, eller involvere de andre barna. Slik ble fargerike eggekartonger til enhjørninger og robåter. Et barn foreslo å bygge et slott til enhjørningene, og barn og voksne bygde det sammen. De lagde en historie som ble til lek.

 3. Hva tror du din forskning vil bety for barnehagene i Norge?

– Jeg håper at forskningen kan bidra til økt kunnskap og forståelse for hva drama i barnehagen er og kan være, og at barna får ta del i ulike drama- og kunstpedagogiske aktiviteter. I dag har vi kanskje en litt tradisjonell forståelse av drama, som ofte sees på som dramatisering. Jeg vil vise at det finnes ulike innganger til drama, som å lage historier og verdener sammen med barn. I prosjektet tok vi utgangspunkt i eggekartonger, som ble til robåter og enhjørninger. Etter hvert utviklet det seg til vårt eget fantasiunivers som vi lekte i. Dramaaktiviteten kan oppstå spontant ut fra en liten impuls fra et barn – til å være større, planlagte prosjekter. Jeg håper forskningen kan bidra til å synliggjøre hvordan drama og kunstpedagogisk praksis kan være med på å gi barna grunnleggende demokratiske erfaringer.

 4. Hva overrasket deg mest i forskningen?

– Det mest overraskende var kanskje den kontinuerlige bevegelsen mellom individuell og kollektiv fantasi. En eggekartong ble til ulike enhjørninger, en som sprutet lava, og en som sprutet vann. Barna hadde egne ideer og spilte også videre på hverandres historier. Flere store papirruller ble brukt til å bygge en hule. Papirrullene førte til en mer fysisk og energisk lek, mens eggekartongene førte til en roligere og fabulerende historiefortelling. Det å skape gode lekemiljø, der de voksne vet når de skal bidra, og når det er lurt å trekke seg tilbake, bidrar til å involvere alle barna.

Derfor er denne doktorgraden viktig

– Vi lever i en tid med styrt læring og basisfag i både barnehage og skole. Hannes forskning viser betydningen av et skapende fantasiunivers som en kraft for utviklingen av barns sosiale fellesskap. Med utgangspunkt i materialer, fantasihistorier og dramaturgi analyserer Hanne hvordan fantasiuniversene utvikles gjennom barns individuelle fantasi og i fellesskap med andre. Forskningen viser hvor viktig fantasien er for barns utvikling. Dette er nybrottsarbeid, sier Cecilie Haagensen, førsteamanuensis ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU.