Flyktet fra russisk invasjon –  er i Norge for å lære om barnehagene

– Spiser de bare brød?

Anastasiia Konovalova (33), en av Ukrainas viseministre for utdanning, er både interessert og forundret over matkulturen i norske barnehager. 

– Jeg mener, dere ser alle sunne og friske ut – men så mye brød?

Hun peprer følget med spørsmål mens hun blir vist rundt i Kanvas-barnehagen Tinkern, et tidligere leilighetsbygg på Oslos vestkant. Hvorfor skal barna sove utendørs – eller, i Tinkerns tilfelle, i et sovehus som ligner mistenkelig på en garasje? Bader barn av begge kjønn sammen i dette baderommet, nakne? Og igjen, spiser de virkelig bare brød?

Barnehagens ansatte forsikrer at de serverer flere varme måltider gjennom uka, og har pålegg som ost og kjøtt på brødskivene. 

– Ok, så det er mer som en sandwich, svarer hun lettet.

Lærer av norske barnehager

– Det er ikke sånn at vi vil kopiere det norske systemet. Det er umulig, fordi vi har veldig forskjellig mentalitet. Men vi kan møte dere midtveis, sier hun.

Men én ting vil hun ikke forandre: 

– Hver eneste barnehage i Ukraina er som en restaurant. Nivået på maten er veldig høyt. Barna får et varmt måltid hver eneste dag. Jeg ville aldri byttet ut det med brød, sier hun.

Klokken nærmer seg seks idet representanter fra Wergelandsenteret og Kanvas setter seg rundt møtebordet, og sender rundt frukt og poser med nøtter.

Selv er viseministeren fra Ukrainas sulten på mer informasjon, og overøser foredragsholderne om spørsmål om alt fra bemanningsnorm til MyKid. Dette er den første av tre døgn i Norge: først i Oslo og deretter til Arendalsuka. Der møter hun ledere fra blant annet KS og de største partiene i Norge. Målet er å sikre videre støtte til Ukraina. 

Det er Wergelandsenteret som har invitert Konovalova hit. De har gjennom flere år bidratt til utdanningsreformene i Ukraina gjennom Schools for Democracy. For det mottar de støtte fra Nansen-programmet, et bredt støtteprogram til over 250 milliarder kroner mellom 2023 og 2030. 

Det er ikke bare krigføringen som er avhengig av utenlandsk støtte  – det gjelder også skoler og barnehager. Og det haster.

I rask gange på vei til til en nærliggende restaurant, forteller Konovalova om den dramatiske reisen hun har foretatt siden krigen brøt ut. 

– Jeg hadde ikke planlagt å bli viseutdanningsminister. For tre år siden underviste jeg en andreklasse, sier hun. 

Så hvordan havnet hun her?

Svaret er at ingenting forandrer et land, en befolkning eller en person like mye som krig.

Flyktet til fots over grensen

Hun synes fortsatt at minnene fra de første dagene etter Russlands fullskala invasjon i februar 2022 er vanskelige å snakke om. Likevel begynner vi der.

Avgjørelsen om at Anastasiia Konovalova og den yngste av to sønner skulle flykte, ble tatt i svigerfamiliens sommerhus utenfor Odesa. Så godt som ingen forventet at Russland skulle angripe. Når de først gjorde det, trodde mange at hovedstaden Kyiv ville falle i løpet av dager.

Konovalovas mann kjørte henne og sønnen Kyryl, den gang to år gammel, til grensen. Han måtte slippe dem av og snu før grenseovergangen. Menn mellom 18 og 60 år måtte bli igjen for å kunne kjempe. 

– Det tok oss 18 timer å krysse grensen. Vi måtte gå. Jeg holdt sønnen min i hendene mine, og det snødde. Det var helt forferdelig, minnes hun. 

Moldovas myndigheter hadde ikke rukket å stable på plass et apparat til å ta imot flyktningemassene. Istedenfor ble de møtt av privatpersoner som kom kjørende i bilene sine. Selv takket Konavalova nei til skyss og husly, i frykt for at noen hadde onde hensikter. 

– Den natten sov vi i en kirke, forteller hun.

Startet skole i Romania

Da Moldova var overbelastet med flyktninger, reiste de videre med tog til Romanias hovedstad București. Alt hun hadde med seg, fikk plass i en ryggsekk. 

Hun gikk ut av toget, bærende på sønnen, som ikke ville slutte å gråte og skrike.

– Idet jeg gikk av toget, så jeg at hele perrongen var full av barnevogner som rumenske mødre hadde gitt bort. Jeg satte sønnen min i en av dem. Da gråt jeg. Du vet – å gå fra en situasjon der du ikke tror folk kan være så onde, til å ikke tro at folk kan være så snille. Det var en livsendrende opplevelse, sier hun.

De var blant de første i det som skulle bli en langvarig strøm av flyktninger ut av Ukraina. Snart kom fire lærere fra Konovalovas skole til București, sammen med 27 av elevene, som reiste uten foreldre. En rumensk privatperson stilte en villa til disposisjon, hvor de alle kunne bo til elevene etterhvert fikk husly hos slektninger og foreldre.

Konovalova og kollegene satte raskt i gang arbeidet med å starte en skole for ukrainske barn i București . Den første dagen møtte 600 personer opp. De hadde åtte lærere til rådighet. Med hjelp fra rumenske myndigheter og internasjonale organisasjoner fikk undervisningen etterhvert en form. Elevene fikk undervisning på ukrainsk og fulgte den ukrainske læreplanen.

– Dør som fluer

Ettersom månedene gikk, skjønte folk at krigen ikke tok slutt med det første. Fokuset ble rettet mot å integrere ukrainerne. Det var ikke Konovalovas kall. Hun jobbet for at flest mulig skulle returnere. Da hun fikk tilbud om å jobbe for Unicef i Ukrainas hovedstad Kyiv, takket hun ja. 

Familien var endelig gjenforent. Men, det er et valg som har sin pris. Bildet av en glad femåring dukker opp i det hun sjekker mobilen. Han er hos besteforeldrene i Odesa, forteller hun. 

– I går døde tre mennesker da flyteminer drev inn på en badestrand hvor han bruker å være. Valget om å flytte tilbake til Ukraina er å bytte vår sikkerhet mot mitt ønske om å bidra, sier hun.

Bare denne dagen har den yngste av de to sønnene vært tre ganger i tilfluktsrommet. 

Vi ankommer pizzarestauranten Villa Paradiso på Solli plass i Oslo. Den er full folk som gløder etter en lang sommerferie. Ved nabobordet skåler en høylytt venninnegjeng i prosecco og øl. 

Tilbake til spørsmålet om hvordan en som jobbet som rektor og lærer på en skole i Odesa, i løpet av tre år ble viseutdanningsminister, en stilling som er sammenlignbar med de norske statssekretærene.

–  Jeg antar det ikke er så stor konkurranse om de jobbene nå, sier hun og ler, før hun blir alvorlig. 

– Nei, men det er virkelig sant.

Å kutte utgifter og kjempe gjennom reformer midt i en krig er ikke en takknemlig jobb. Befolkningen er krigstrøtt og har lav tillit til myndighetene. 

Konovalova beskriver lange arbeidsdager og høyt arbeidspress. Når man legger til at hver natt blir avbrutt av luftvernsirener, fører det til høy turnover blant statsansatte. 

– Vi pleier å si at viseministre dør som fluer. For det er en veldig krevende jobb, sier hun med henvisning til utbrentheten som rammer mange. 

Fødselstallene faller

Et argument for å reformere utdanningssektoren er å nærme seg europeiske standarder, med tanke på et fremtidig medlemskap i EU. Det kan være en lang vei å gå for et land som delvis er frosset fast i sovjettidens tankesett og oppheng i papirarbeid.

Det andre, og mer presserende, er en demografisk krise. Da er det ikke bare snakk om at nær syv millioner har flyktet fra landet, eller at nesten fire millioner er internt fordrevne. Etter at krigen startet, har fødselstallene stupt. Om få år vil det derfor være 200.000 færre ukrainske barn i barnehagealder – inkludert dem som er født utenfor landegrensene. 

– Det er omtrent like mange barn som dere har i barnehagene i Norge. Så du kan bare tenke deg hvor mange plasser som blir stående ledige, sier hun.

Kostnaden ved å bygge tilfluktsrom er så stor at Ukraina nå vil myke opp lovene for å etablere «fleksible barnehager» – i alt fra bibliotek og folks hjem til arbeidsplasser, steder hvor det er tilgang til tilfluktsrom.

Mange bygder har blitt nærmest tømt for folk, mens folk flytter inn til byene. Samtidig er de forberedt på en babyboom når krigen en gang tar slutt. 

– Endringene i samfunnet skjer så utrolig fort. Det dere har gjort i Norge på ti år, må vi gjøre i Ukraina på ett år. For vi vet at hvis vi ikke gjør det, vil hele systemet kollapse. Når vi må ta avgjørelser raskt, er det ikke lett for folk å akseptere det, sier hun.

Bygger barnehager under jorden

I regioner nær frontlinjen er det allerede bygget klasserom som er permanent under jorden. I løpet av kort tid forventes de første underjordiske barnehagene.

Ifølge Unicef har over 3300 skoler og barnehager fått skader eller blitt fullstendig ødelagt. 320.000 barn har ikke mulighet til å gå i barnehage, og hele 86 prosent av barn under seks år i regioner nær frontlinjen har forsinkelser i utviklingen av sosiale og emosjonelle ferdigheter. 

– I stedet for å gå i barnehage blir barna med foreldrene på jobb og sitter med en dings – som en iPad. Når de mangler ord, er det ikke bare fordi de henger etter i språkutviklingen, men fordi hjernen ikke er utviklet slik den skal, sier hun. 

– Så det er et stort problem. Det er derfor vi prioriterer denne reformen, slik at barn skal ha tilgang til kompetente lærere og få leke igjen, sier hun.

Konovalova drikker to cappucciono på rappen mens hun snakker om forholdene i Ukraina. Pizzaen, en enkel margherita med tomtatsaus og ost,  forblir halvspist.

– Er du ferdig? spør den unge servitøren og får et nikk til svar. 

 Bordet blir ryddet og regningen betalt, før det ukrainske følget på tre går ut i Oslos solfylte gater. Spørsmålet forblir ustilt, men det er godt mulig det ble for mye brødmat. 

Får 30 millioner kroner for å fortsette arbeid i Ukraina

– To gutter ble skutt og drept langs veien. Jeg hadde hatt dem på skolen. Jeg var skrekkslagen.