Verdens beste lesere trenger verdens beste lærere

Regjeringen vil gjøre norske elever til verdens beste lesere. Samtidig senkes kravene til lærerutdanningen og erfarne lærere slutter i yrket på grunn av arbeidsforholdene. Regjeringens ambisjon er lett å heie på, men den tvinger frem et grunnleggende spørsmål: er det mulig å satse på elevene uten å satse på lærerne? 

Kunnskapsministeren har skrevet en facebook-post der hun lister opp en rekke tiltak som skal bidra til et nasjonalt leseløft, blant annet 15 minutter daglig lystlesing i skolen, flere fysiske bøker, mindre skjerm og en nasjonal lesekommisjon. Jeg har ikke noe i mot dette, og alle tiltakene hun ramser opp er allerede etablert praksis der jeg jobber. Vi har til gode å lese rådene fra lesekommisjonen, men la oss være ærlige: Det er ikke gode råd som står mellom oss og verdens beste lesere. Rådene blir sikkert gode, og jeg vil lese dem med iver, men skal vi få verdens beste lesere må vi ha større ambisjoner enn gode råd og mindre skjerm. Jeg vil at vi tenker helt nytt og mye større.

Verdens beste skole 

Jeg vil ha verdens beste offentlige skole. Dette er en skole der ansvaret for leseopplæringen et privilegium for virkelig dyktige og engasjerte lærere. Der er alle som underviser de yngste barna spesialister på begynneropplæring. Lærerne som underviser i lesing – uansett trinn – har stor leseglede, inngående kjennskap til barne- og ungdomslitteratur og et faglig engasjement som smitter både barn og voksne.

I denne skolen er ledernes viktigste oppgave å forvalte læreres kompetanse og engasjement. Enten det gjelder lesing, klasseledelse, traumesensitiv omsorg, nevrodivergens, matematikk eller andre fag, så er det satt av tid i arbeidshverdagen til faglig oppdatering, fordypning, samarbeid og refleksjon. Lærerne holder seg selv, og hverandre, oppdatert på forskning og blir stadig mer spesialiserte. De deler kunnskap på tvers av skoler og fagmiljøer – og det er profesjonen som rådgir politikerne om hva som faktisk virker i klasserommet, gjerne i samarbeid med forskningsfeltet.

Alle norsklærere får selvfølgelig delta på faglige møteplasser, som den årlige, nasjonale lesekonferansen i Stavanger. Når Barnebokinstituttet presenterer ny forskning, eller når bibliotekene presentererer ny, norsk barnelitteratur, drar norsklærere i flokk for å samle inspirasjon og faglig påfyll. Med glede og entusiasme deler vi kompetanse med kollegiet vårt - fordi lesing skjer i alle fag.

God tid

Her er det status å være lærer, for skolen og læreren ansees som grunnleggende bærebjelker i demokratiet. Skoleeiere konkurrerer om å rekruttere og beholde de beste lærerne, fordi vi vet at disse er blant samfunnets viktigste ressurser. Lønn og arbeidsforhold er såpass konkurransedyktige at man kan ha en lang yrkeskarriere i skolen, der god arbeidshelse, god familieøkonomi og stadig nye muligheter for utvikling er i mulig. Denne skolen er så høyt verdsatt i samfunnet at unge mennesker konkurrerer om å komme inn på lærerutdanningene. Kravene er høye, men kloke. Vi vet at faglig tyngde skal harmonere med medmennesklighet, raushet, humør og evne til å se sammenhenger mellom flere fagfelt.

I denne skolen har vi god tid til å følge opp elever som strever med lesing eller andre grunnleggende ferdigheter. Selv om vi prioriterer klassefellesskapet og tilhørigheten i fellesundervisningen, så vet vi at barn lærer på ulike måter. Noen ønsker mindre grupper og mer ro for å lære. Det har vi mulighet til å gi dem, for vi har nok av koselige grupperom og tid til å ta ut både enkeltelever og smågrupper når det trengs. Det er naturligvis lesespesialistene som har ansvaret for å løfte elever som strever med lesing. Å overlate dette ansvaret til andre er utenkelig.

I en slik skole blir det overflødig med kampanjer om lesekvart eller råd fra eksterne kommisjoner; vi samarbeider allerede tett med forskningsfeltet og leser oss opp på ny forskning selv. Kvaliteten er bygget inn i selve profesjonen.

Kan man satse på elevene uten å satse på lærerne?

Jeg vil spørre om kunnskapsministerens tiltak hopper bukk over det egentlige problemet; for middelmådige systemer skaper middelmådige resultater. All verdens velmente råd fra eksterne spesialister hjelper lite dersom de som står i klasserommene mangler tid, kompetanse eller krefter til å omsette dem i praksis. Skal dette endres må læreryrket gjøres attraktivt for de mest engasjerte og kunnskapstørste av oss, og jobben må være slik at man kan stå i den i tiår etter tiår uten at det går på bekostning av helse, faglig og personlig utvikling eller familieøkonomi.

De beste lærerne 

Kjennetegnene på gode lese- og skrivelærere er velkjente: De skaper leseglede, bygger lesekondis og lærer bort lesestrategier. De kjenner barnelitteraturens potensiale, holder seg faglig oppdatert og utvikler seg videre dersom forholdene ligger til rette. Det er ikke en lesekommisjon som står mellom dem og enda bedre undervisningspraksis; Det de trenger er tillit, tid og rammer som gjør det mulig å bruke, utvikle og dele kompetansen sin.

Regjeringen bør våge å ha enda større ambisjoner for norsk skole. Ikke ved å senke lista for hvem som kan bli lærer og la eksterne spesialister kompensere for mangel på kunnskap, men ved å gjøre yrket attraktivt nok til at de aller beste søker seg dit - og blir der.

Verdens beste lesere skapes ikke av kampanjer og kommisjoner.

De skapes av verdens beste lærere.