Frilek uten trygghet er et tomt ideal

Frilek løftes i dag frem som et av de viktigste virkemidlene i arbeid med barn. Det skrives bøker, arrangeres kurs og holdes foredrag som fremhever lekens betydning for utvikling, læring og trivsel. Engasjementet er forståelig og nødvendig. Likevel opplever jeg et økende behov for å stille et grunnleggende spørsmål: Hva skjer når vi snakker varmt om frilek, men hopper over det som gjør lek mulig , trygghet?

Jeg har selv vært en tydelig stemme for lek. Jeg har samlet materiell, argumentert i fagmiljøer og snakket høyt med både kollegaer, venner og familie om frilekens verdi. Nettopp derfor er det også krevende å si dette: Jeg er lei. Ikke lei av leken, men lei av et narrativ der leken fremstilles som et universalmiddel, løsrevet fra barnets opplevelse av trygghet.

For lek oppstår ikke i et vakuum. Et menneske som ikke føler seg trygt, vil bruke energien sin på å beskytte seg, tilpasse seg eller skanne omgivelsene. Det samme gjelder barn ,kanskje i enda større grad. Når tryggheten mangler, blir leken vanskelig. Ikke fordi barnet ikke vil, men fordi barnet ikke kan.

Likevel snakker vi ofte om «barn som ikke leker», som om det er barnet som er problemet. Kanskje bør vi heller rette blikket mot miljøet barnet er i. Opplever barnet forutsigbarhet? Trygge relasjoner? Voksne som ser, forstår og tåler barnet? Uten dette blir frilek et krav snarere enn en mulighet.

Frilek handler ikke bare om tid, rom og tilgang på materiell. Den handler om relasjoner. Om voksne som skaper et klima der barnet våger å være seg selv. Først da kan leken bli fri, utforskende og meningsfull.

Når lek løftes frem i kurs og tiltak uten at trygghet samtidig gis en sentral plass, risikerer vi å gjøre leken til et ideal uten forankring i virkeligheten. Leken blir et mål i seg selv, i stedet for et uttrykk for indre ro og relasjonell trygghet.

Å kjempe for frilek må derfor alltid være å kjempe for trygghet. Alt annet er å be barn leke på et utrygt gulv.