Skolen styres av folk som ikke kjenner den – det merkes

Debatten om skolen preges stadig oftere av forslag og utspill som står milevis fra virkeligheten lærere jobber i hver eneste dag.

Når detaljerte «hilserutiner» og andre symbolsaker trekkes fram som løsninger på komplekse utfordringer, avsløres en urovekker avstand mellom politiske ønsker og pedagogisk praksis. Det vitner om hvor galt det har blitt når så få av dem som former skolepolitikken, faktisk har erfaring fra en vanlig jobb i skolen.

For vi som står i klasserommet vet: Den norske skolen drives av noen av de mest kompetente, utviklingsorienterte og dedikerte fagfolkene vi har. Aldri har lærerne vært bedre utdannet, mer forskningsorienterte eller mer opptatt av utvikling. Samtidig har arbeidet deres sjelden vært mer misforstått.

En arbeidshverdag uten sidestykke

En vanlig dag som lærer inneholder hundrevis av små og store oppgaver: beskjeder, samtaler, konflikthåndtering, improviserte tiltak, klassebytter, inspeksjon, foreldrekontakt, akutte situasjoner, møtevirksomhet, teamplanlegging, individuell planlegging og oppfølging av elever som trenger ekstra støtte.

Og lærere gjør alt dette med et ambisjonsnivå som står i sterk kontrast til måten de ofte omtales på i den offentlige debatten.

Vi elsker jobben vår. Vi står i den fordi vi bryr oss om elevene.

Men hvem andre i arbeidslivet hadde godtatt å bli detaljstyrt av mennesker uten fagkunnskap om yrket deres?

Når kutt selges inn som kvalitet

Lærernormen har vært et nødvendig vern i mange kommuner som sliter økonomisk. Samtidig kuttes miljøarbeidere, spesialpedagoger og helsesykepleiere – stillinger som tidligere var selve grunnmuren i laget rundt elevene.

Når disse ressursene forsvinner, skyves byrden over på lærere som allerede opererer på grensen av hva som er forsvarlig. Likevel diskuteres bemanningen som om den er et luksusproblem, snarere enn et minstekrav for å sikre en trygg og utviklende skolehverdag.

Dette samsvarer dårlig med intensjonene bak regelverket for psykososialt arbeidsmiljø. Regelverket har aldri vært sterkere på papiret – men sjeldent svakere i praksis. For hvem ivaretar lærernes psykososiale arbeidsmiljø når arbeidshverdagen blir mer krevende, og støttesystemene smuldrer opp?

Hvor er lærerne når politikken utformes?

Skolen er en av samfunnets største, mest komplekse og mest betydningsfulle institusjoner. Likevel finnes det ikke et permanent lærerfaglig organ som gir direkte råd til regjeringer eller stortingskomiteer. At politiske beslutninger om skolen tas uten systematisk og løpende dialog med profesjonen, ville vært utenkelig i andre sektorer.

Helsepolitikk bestemmes ikke uten legers bidrag. Teknologipolitikk formes ikke uten ingeniører. Men skolepolitikken? Der er det tilsynelatende helt greit å styre uten å lytte til lærerne.

Det er ikke bare uforsvarlig – det er en direkte svekkelse av kvaliteten i norsk skole.

Lærerne er i konstant utvikling – ikke i konstant opposisjon

I den offentlige samtalen fremstilles lærere altfor ofte som motstandere av utvikling. Det er både feil og urettferdig. Vi er i kontinuerlig faglig fornyelse, både gjennom forskning, praksiserfaring og profesjonssamarbeid – og det til tross for begrensede ressurser.

Det som bremser utvikling i skolen, er ikke lærerne.

Det er mangel på tid, mangel på støtte og politiske innfall som ikke er forankret i kunnskap.

Kjære politikere: Snakk med oss. Lytt til oss.

Lærere er ikke et hinder. Vi er ikke problemet. Vi er profesjonen som bærer skolen hver eneste dag – og som ønsker å gjøre den enda bedre.

Men for at det skal skje, må avstanden mellom praksisfelt og politiske kontorer bli kortere, ikke større. Skolen er for viktig til å styres av dem som ikke kjenner hverdagen i den.

Så la oss starte der:

Snakk med oss. Lytt til oss. Involver oss.

Norsk skole fortjener bedre enn symbolsaker og fjernstyring.