Ufaglærte har ikke en plass i barnehagen

Debatten om bemanning i barnehagen har pågått i årevis, men situasjonen blir stadig mer alvorlig. I et debattinnlegg i Universitas fremhever Greve (2025) at bemanningskrisen i bar-nehagene fører til at barn mister oppfølging og at kvaliteten i det pedagogiske arbeidet svekkes. Når ansatte knapt har tid til å se det enkelte barnet, må vi stille ubehagelige, men nødvendige spørsmål: Hva skjer med kvaliteten i det pedagogiske arbeidet når kompetanse og bemanning ikke strekker til? Og er all bemanning egentlig god nok?

Som barnehagelærerstudent blir jeg stadig oppmerksom på hvor viktig profesjonen er. Vi skal bruke tydelig fagspråk, vi skal kjenne rammeplanen i dybden, vi skal forstå barns utvik-ling, lek og læring, vi skal kunne møte barn med omsorg, kunnskap og respekt.

Politisk vilje

Å være kvalifisert for et yrke innebærer å ha en bestemt kompetanse, for barnehagelærere forventes det omfattende faglig innsikt knyttet til barnehagepedagogikk. Vi blir kontinuerlig vurdert, veiledet og evaluert, og til slutt skal vi vurderes som skikket til å jobbe med barn. Det er et ansvar jeg tar på største alvor, og ser på som en selvfølgelighet,

Men samtidig bærer jeg med meg over ti års erfaring som barne- og ungdomsarbeider, og ut fra det jeg har sett i praksis, sitter jeg igjen med ubesvarte spørsmål: Hvorfor stilles det så store krav til oss som studenter, når min opplevelse er at «hvem som helst» kan jobbe i barnehagen, så lenge politiattesten er ren. I barnehageloven fremheves verdier som respekt for menneskeverdet, likeverd, solidaritet, åndsfrihet og omsorg som grunnlag for barnehagens virksomhet.

Barnehagen og barnehageprofesjonen er et resultat av en politisk vilje både til å ivareta barns behov her og nå, men også legge grunnlaget for deres utvikling som fremtidige samfunnsborgere. Dette reiser spørsmålet om hvorvidt slike ambisiøse mål kan realiseres uten å sikre høy profesjonell kompetanse og faglig tyngde i personalgruppen. I forlengelsen av dette aktualiseres et kritisk spørsmål: Hvordan kan barnehagens samfunnsmandat forsvares når en betydelig andel av bemanningen består av ansatte uten formell pedagogisk utdanning?

Barnehagen er avhengig av profesjonsutøvere som besitter tilstrekkelig kompetanse til å omsette lovverkets intensjoner til praktisk pedagogisk virksomhet. Det er nødvendig at noen gir begrepene innhold og mening slik at de kan konkretiseres i planer og omsettes til pedagogisk handling. Rammeplanen fungerer ikke som en lærebok der man kan tilegne seg inngående kunnskap om barns utvikling, utvikle forståelse for hva danning til demokrati innebærer, eller få innsikt i hvilken betydning lek og vennskap har i barns liv.

En profesjon under press

Når bemanningskrisen er som dypest, virker det som alle andre krav forsvinner. Barnehager står uten nok ansatte, og behovet for vikarer er konstant. Resultatet er at det ofte er nok å «stille opp» for å få jobb, uavhengig av erfaring, kompetanse eller forståelse. Jeg har selv stått i situasjoner med nyansatte vikarer uten noen form for forståelse av profesjonsetikk, Noen opplevelser og erfaringer kan være skadelige eller krenkende. Voksnes handlinger etterlater spor, både i hvordan barn oppfatter seg selv, hvilken tillit de utvikler til andre mennesker, og hvordan de forstår verden de er en del av.

En urettferdig kontrast

Kontrasten mellom forventningene til oss som skal inn i profesjonen, og praksisen ute i barnehagene, er slående. Vi studenter blir gjort tydelig ansvarlige: Er du ikke skikket, får du ikke fortsette. Og det er helt riktig – barn fortjener trygge, kompetente og profesjonelle voksne. Men hvorfor gjelder ikke det samme for alle andre som jobber der?

Hvem vurderer vikarene?

Hvem vurderer assistentene?

Hvem sikrer at de som ansettes faktisk har egnethet for yrket?

Krisen som åpner dørene på vidt gap

Bemanningskrisen brukes stadig som forklaring. Og ja krisen er reell. Men den kan ikke bli et skalkeskjul for å slippe inn hvem som helst i møte med de mest sårbare blant oss. Når desperasjonen blir stor nok, virker det som terskelen for ansettelse synker til et nivå der barna ikke lenger får den kvaliteten, tryggheten og kompetansen de har krav på.

Og hvem taper på det?

Det gjør barna.

Og det gjør profesjonen.

Svekkes profesjonen?

Når ufaglærte settes til å gjøre samme jobb som faglærte, uten den samme kompetansen eller forståelsen, svekkes profesjonens status. Det skapes et inntrykk av at «alle kan jobbe i barnehagen», at fagkunnskap ikke er viktig, og at barnehagepedagogikk er noe hvem som helst kan løse med sunt folkevett.

Men barnehagen er ikke en «oppbevaringsplass». Barnehagen er en pedagogisk institusjon, og det krever kompetanse å drive pedagogisk arbeid.

Barn fortjener mer, og det gjør profesjonen også

Jeg mener ikke at ufaglærte ikke har en plass i barnehagen. Mange gjør en fantastisk jobb. Men det må være et system for opplæring, veiledning og vurdering av egnethet også for dem. Barns trygghet kan ikke være avhengig av tilfeldigheter eller flaks. Å bli barnehagelærer er mer enn å ta en utdanning, det handler om å dannes til en profesjon. Det er en stor grunn til at nasjonale retningslinjer sier at barnehagelærerutdanningen skal bidra til studentens danningsprosess, personlige vekst og utvikling.

Hvis vi virkelig mener at barnehagen er en viktig samfunnsinstitusjon, og at barna våre fortjener profesjonelle voksne, må vi begynne å ta bemanningskrisen på alvor. Ikke ved å senke kravene, men ved å styrke profesjonen. Ved å satse på kompetanse. Ved å sikre at alle som jobber i barnehagen faktisk er egnet til det.