Aktivitetslotteriet i skolen løses ikke med stoppeklokke

Barneombud Mina Gerhardsen slår alarm om det hun kaller et «aktivitetslotteri» i norsk skole. Til TV2 sier hun at det er tilfeldig om barn og unge er fysisk aktive i skolehverdagen og at dette utfordrer likeverdige oppvekstsvilkår. Gerhardsen peker på at innføring av 60 minutter daglig fysisk aktivitet kan være positivt for helse, beredskap og samfunn.

Intensjonen er god, likevel må vi tørre å stille spørsmål med hva som faktisk skal til for å lykkes med satsningen på fysisk aktivitet i skolen.

Stoppeklokken har begrenset verdi

Det har lenge vært politisk enighet om at barn og unge sitter for mye stille. Omtrent like lenge har nøkkelen vært å innføre 60 minutter daglig fysisk aktivitet. Utfordringen med denne løsningen er at minuttene ikke er nedfelt i skolens læreplaner, men stammer fra globale helseanbefalinger. Først og fremst av hensyn til fysisk og psykisk helse. Når anbefalinger om barns totale dagaktivitet oversettes til skolen, havner ansvaret på feil hylle. Skolen blir ansvarlig for aktiviteten som skal gjelde for hele dagen.

Vi kan lære av våre naboland

I perioden 2014 – 2024 lovfestet Danmark 45 minutter daglig fysisk aktivitet i skolen. Resultatet ble derimot begrenset fordi lærerne meldte om at mangel på sammenheng og detaljstyring uten retning førte til at fysisk aktivitet kom på toppen og gikk på bekostning av skolens andre oppgaver. Et annet land som har satset på fysisk aktivitet er Finland. Der er ingen som står med stoppeklokke. Minuttene er ikke et mål, men veiledende. Likevel deltar 90% av alle de finske skolene i den nasjonale satsningen.

Norge kan lære av Danmark og Finland. Erfaringer viser at ambisiøse mål alene ikke er nok. Uten tydelig retning, kompetanse og støtte risikerer man at fysisk aktivitet blir et tillegg som presses inn i en allerede full skolehverdag.

Vi har allerede deler av løsningen i norske klasserom

Sammen med mer enn 120 skoler har vi undersøkt hvordan vi kan få til en mer fysisk aktiv skolehverdag. En vellykket strategi er fysisk aktiv læring: elevene lærer fag gjennom bevegelse. Her er det mange muligheter, som for eksempel å hoppe på tallinjer i matematikk og utforske preposisjoner ved å plassere seg i forhold til et objekt i klasserommet.

Vår erfaring er at motstand først oppstår når fysisk aktivitet primært behandles som et minuttfestet helsetiltak som skoler skal levere. Med dagens krav om faglig læring, danning, inkludering og livsmestring er det lite hensiktsmessig å tvinge skolene inn i et nytt tidspress.

Norge trenger bevegelsesbevisste skoler, ikke aktivitetslotteri

Når barneombudet peker på ulikhet, har hun rett. Det er tilfeldig hvilke skoler som prioriterer bevegelse i dag. Likevel er ikke løsningen en stoppeklokke. Her er fire faktorer som må være på plass.

For det første må vi anerkjenne at barns aktivitetsmønstre har endret seg. Den største økningen i stillesitting har skjedd på bekostning av lett og sporadisk fysisk aktivitet. Vi oppfordrer derfor til å gjøre sporadisk bevegelse til en naturlig del av skoledagen. Små drypp i fagene, heller enn større bolker. Et slikt tiltak handler om å skape gode aktivitetsvaner i et livslangt perspektiv.

For det andre må vi se fysisk aktivitet i skolen som noe mer enn et helsetiltak. Fysisk aktivitet handler også om læring, læringsmiljø, variasjon og inkludering. Det handler om å balansere mellom bevegelse, skjermtid og stillesitting. Når fysisk aktivitet kobles til kompetansemål, opplever lærere mer engasjement og mestring hos elever.

For det tredje kan vi ikke forvente at skoler skal realisere ambisiøse mål uten tilstrekkelig støtte. Resultatene fra Danmark viser at den tvungne veien kan bidra til å snu innaktivitet. Samtidig viser det også at lovpålagt fysisk aktivitet ikke kan utelukke tilfeldighet. Resultatene fra Finland viser at kulturbygging og profesjonell tillit er viktige deler av å få med skoler på laget. Vi oppfordrer derfor til tydelige nasjonale forventninger om bevegelsesbevisste skoler hvor løsninger kan tilpasses lokalt. Regjeringen må gi retning og støtte, men ikke detaljstyre.

For det fjerde må vi styrke praksis som allerede eksisterer. Heller enn å tenke at fysisk aktivitet er nytt og et pålegg om minutter, handler det om å se den gode praksisen som eksisterer. Vi oppfordrer til å faglig forankre den fysiske aktiviteten slik at den blir meningsfull, realistisk og gjennomførbar. Skoler som lykkes integrerer arbeidet med fysisk aktivitet bevisst i utviklingsarbeid, kompetanseheving og tydelige strukturer.

Barn og unge fortjener mer enn flaks

Det er etter hvert stor enighet om at tiden er inne for å skape en mer fysisk aktiv skole. Om målet er varig endring og lik tilgang til bevegelse, må vi lytte til skolene og støtte en kultur der fysisk aktivitet ses som en del av pedagogikken. Når bevegelse forankres i undervisningen, blir det mer relevant og lettere å prioritere.

Dersom fysisk aktivitet skal bli mer enn bare et tall, må aktiviteten kobles til skolens mandat og læreplan. Da handler det ikke bare om å levere minutter, men om å skape variasjon, læringsmiljø og aktiv deltagelse i fagene.

Det er ikke minuttene som gjør elever mer aktive, det er lærere som gjør det.