MEST LEST
Før kontaktlista er tom – skolens rolle i kampen mot utenforskap
Debatt: Det farligste øyeblikket i et menneskes liv er når du trenger noen – og ikke finner ett eneste navn i kontaktlista du tør å ringe.
Du scroller forbi tidligere klassekamerater og bekjente. Mennesker fra en tid der du fortsatt følte deg verdifull gjennom trygge relasjoner i klasserommet. I dag finnes det ingen du kan si alt til når mørket strammer grepet. Dette er vanskelig å forstå konsekvensen av, hvis man ikke har stått der selv.
Når styggen på ryggen setter seg på skulderen og begynner å hviske. Når flørten med døden ikke lenger er en flørt, men en realitet. Når telefonen ligger i hånden – og kontaktlista er tom.
Utenforskap som strukturelt problem
Utenforskap kommer ikke alltid snikende. Ofte treffer det brått, som et godstog, når man faller ut av skole, jobb eller andre etablerte arenaer fordi relasjonene blir utrygge. Da mister man ikke bare struktur, utdanning og et fremtidig yrkesvalg, men også tilhørighet, sosial verdi og nettverk – tap som kan få livslange konsekvenser.
I et samfunn der menneskeverd ofte knyttes til prestasjon, blir utenforskap et strukturelt biprodukt. Det etser selvtillit, identitet og håp, lag for lag. Det er ikke ensomheten i seg selv som gjør mest vondt, men følelsen av å bli glemt mens verden går videre – uten deg.
Skolens rolle: relasjoner som forebygging
Forskning viser at tidlig innsats i barnehage og skole, inkludering i sosiale fellesskap og læringsmiljøer som ser og anerkjenner hvert enkelt barn, er avgjørende for å forebygge utenforskap og psykisk uhelse. En sentral del av dette arbeidet er relasjonskompetanse – de voksnes evne til å bygge trygge, stabile og tillitsfulle relasjoner til barn og unge.
Når elever opplever å bli sett, forstått og møtt med realistiske forventninger tilpasset egne forutsetninger, styrkes både læring, trivsel og psykisk helse. Manglende tilhørighet og utrygge relasjoner tidlig i livet øker risikoen for senere marginalisering betydelig.
For unge voksne som faller utenfor utdanning eller arbeid, øker risikoen for sosial isolasjon, depresjon, rusmisbruk, selvmordsforsøk og tidlig død. Dette understreker at relasjonskompetanse ikke kan være et tillegg i skolen – det må være en grunnleggende forutsetning.
Når døra inn blir smalere
Faller man først utenfor, er det livsviktig å ta vare på – eller bygge – nettverk. Jo lenger man står utenfor, jo smalere blir døra inn igjen.
Hull i CV-en vekker mistanke. Nettverket forsvinner. Referansene tørker inn.
Til slutt må du ikke bare bevise hva du kan – men forsvare hvem du er. Det krever en viljestyrke mange allerede har brukt opp på å overleve.
Et personlig bakteppe
Som 15-åring tok jeg selv farvel med livet. Jeg ble sett på som annerledes – av både barn og voksne. Mobbingen, også fra skoleansatte, ble for tung å bære. Etter langvarige utrygge relasjoner i skolen fristet døden mer enn selve livet.
Jeg var heldig og overlevde.
Derfor er jeg alvorlig bekymret for unge mennesker i et samfunn der verdi måles i prestasjon, tempo, utseende og antall likes. Et samfunn der du enten er «på» – eller ute.
Vi lever i et samfunn hvor vi aldri har hatt flere sosiale plattformer. Hvor informasjon aldri har vært mere tilgjengelig og hvor hjelpetjenestene aldri har vært flere enn nå.
Likevel: Aldri har utenforskapet vært større. Aldri har ensomheten vært mer utbredt. Aldri har radikaliseringen vært mer omfattende. Aldri har selvmordstallene vært høyere.
Det er et paradoks vi ikke lenger har råd til å ignorere.
Samtidig formes hverdagen vår av en kultur der fasade slår fellesskap. Der prestasjon trumfer menneskeverd. Der utdannelse slår dannelse. Der det er viktigere å fremstå vellykket, enn å være en god kollega, nabo eller venn.
Derfor trenger vi et skifte. Et paradigmeskifte. Ikke bare politisk – men medmenneskelig.
Nå er tida inne for å gjøre utenforskap om til innenforskap.
Tallene vi ikke kan ignorere
I 2024 sto 113 725 unge mellom 20 og 29 år utenfor arbeid og utdanning. Samme år tok 739 mennesker livet sitt i Norge – 139 av dem var under 30 år. (Note 1)
I 2021 gjaldt dette 39 barn og unge mellom 10 og 19 år. (Note 2)
Analyser fra NAV, Helsedirektoratet og Menon Economics anslår at én ungdom som faller utenfor, kan koste mellom 16 og 20 millioner kroner gjennom livet, og opptil 70 millioner dersom rus eller kriminalitet blir en del av bildet. (Note 3)
Samtidig har antallet unge uføre doblet seg på ti år, fra 10 000 i 2010 til over 20 000 i 2023. (Note 4)
Dette er ikke bare statistikk. Det er liv.
Tallene fra Navs rapport – Utenforskapstall 2024 – er et signal om at stadig flere står utenfor fellesskapet og at vi som samfunn ikke lykkes godt nok med inkludering i skole og arbeidslivet.
Kanskje har vi dyrket idealet om lengst mulig utdanning, i stedet for å sikre riktig utdanning for hver enkelt?
Og kanskje har vi prioritert utdannelse høyere enn dannelse – prestasjon fremfor mestring og tilhørighet?
Når også voksne faller utenfor
Kontaktlista mi bygges i dag sakte, men sikkert opp igjen, etter at den var nærmest tom.
Etter over 20 år i skolen, der enkelteleven ble satt foran systemlojalitet, sa kroppen stopp, og jeg måtte gi avkall på jobben.
Utenforskapet har til nå vart i 2287 dager.
Det er ikke unikt, men illustrerende for at utenforskap også rammer voksne. – særlig de som tør å ta verdivalg det koster å stå i.
Likevel føler jeg meg privilegert. Jeg bruker erfaringene mine i kampen mot utenforskap og psykisk uhelse gjennom foredrag, debatter, kronikker og politisk arbeid. Jeg ønsker å gi stemme til dem som ikke tør å heve sin egen, av frykt for ytterligere stigmatisering.
Skolens og hjemmets ansvar – vårt felles ansvar
Dette er ikke et individuelt problem. Det er et samfunnsproblem. Og skolen er en av de viktigste arenaene vi har for å forebygge utenforskap før det får livsavgjørende konsekvenser.
Lærere, skoleledere og andre ansatte i skolen møter barn og unge hver eneste dag i de mest formative årene av livet. Med det følger et ansvar som går utover fag og læreplanmål. Relasjonskompetanse er ikke «myke verdier» i tillegg til det faglige arbeidet – det er selve fundamentet for læring, trivsel og livsmestring.
Når elever ikke blir sett, ikke blir forstått, eller gjentatte ganger opplever utrygge relasjoner, øker risikoen for at de faller ut. Da er veien tilbake lang – og for mange uoverkommelig.
Men skolen står ikke alene i dette ansvaret. Foreldre er barnas viktigste trygghetsbase, og relasjonen mellom hjem og skole er avgjørende. Når foreldre eller skole opplever å ikke bli lyttet til, eller når bekymringer bagatelliseres, svekkes tilliten. Når barnets opplevelse ikke tas på alvor – enten hjemme eller på skolen – øker risikoen for at utenforskapet får feste.
Foreldre trenger ikke flere pekefingre, men tydelige samarbeidspartnere. De trenger en skole som inviterer dem inn, også når samtalene er vanskelige.
En skole som tør å si ifra tidlig, som er tydelig, og som står i ubehaget sammen med hjemmet – før problemene vokser seg for store.
Derfor må vi:
- prioritere relasjonsarbeid som en kjerneoppgave i skolen – se bak elevens atferd og forstå den i en helhetlig sammenheng, som uttrykk for underliggende behov og utfordringer, ikke som selve problemet.
- gi ansatte tid, kompetanse og handlingsrom til å se den enkelte elev.
- få sped. ped inn som et obligatorisk emne i lærerutdanningen og samtidig gjøre den mer praksisorientert.
- tørre å sette realistiske forventninger til elevene for å vise at vi tror på dem.
- ikke røre lærernormen – den er der av en grunn.
- ta signaler om utenforskap og psykisk uhelse på alvor – tidlig.
- styrke skole-hjem samarbeidet, særlig når barn strever.
- psykososiale miljøteam/spes.ped team på alle skoler – styrke laget rundt eleven.
- styrke de praktisk estetiske fagene - varierte læringsarenaer.
- innse at dagens skole trenger flere yrkesgrupper.
- ansvarlig gjøre politikere og skolebyråkrater.
Dette handler ikke om enkeltlærere eller enkeltforeldre, men om hvordan skoleeiere, ledelse og myndigheter legger til rette for å bygge gode og trygge læringsarenaer – for alle.
Vi snakker ofte om at vi «ikke har tid». Men for mennesker i utenforskap er tidsklemma et privilegium – et sosialt gode.
Én trygg voksen kan være forskjellen mellom tilhørighet og utenforskap. Én samtale kan være forskjellen mellom liv og død.
Derfor må vi tørre å ta den vanskelige praten. Som lærere. Som skoleledere. Som helsesykepleiere Som foreldre. Som frivillig i fritidsaktiviteter Som medmennesker.
Før kontaktlista er tom.
REFERANSER
Note 1:
Over 100 000 unge utenfor – halvparten finner vi ikke i registrene – SSB
739 selvmord i Norge i 2024 - FHI
Note 2:
Note 3:
https://www.ringsaker-blad.no/utenforskap-i-innlandet-en-betydelig-samfunnsutfordring/o/5-79-946269
https://share.google/llHvuLDUS0TVjkqfL
Note 4
