KI-kompetanse kan ikke vente til videregående
Debatt: Elevene skal testes i KI-forståelse i PISA 2029. Da må skolen begynne å bygge kompetansen lenge før videregående.
Publisert
Sist oppdatert
Denne høsten startet skolene med en ny nasjonal anbefaling i sekken: Elever i barneskolen skal i all hovedsak ikke bruke kunstig intelligens. På ungdomstrinnet kan det prøves forsiktig ut – men først når læreren har skaffet seg kompetansen selv. Begrunnelsen høres fornuftig ut. Barn skal først lære å lese, skrive og regne.
Men anbefalingen blander sammen to ting: å bruke kunstig intelligens og å forstå den. Vi lærer barna trafikkregler lenge før de får sette seg bak rattet – ingen kaller det bilkjøring.
Med kunstig intelligens gjør vi det motsatte: Siden elevene ikke skal bruke teknologien, blir det heller ingen sin jobb å forklare den. Selv om de lever midt i den.
Målingen kommer før hjelpen
I sommer publiserte OECD og EU-kommisjonen et felles rammeverk for KI-kompetanse i skolen. Det slår fast at slik kompetanse ikke handler om å klikke seg gjennom en chatbot.
Bruk er bare én av flere byggeklosser. De andre handler om å forstå hvordan systemene virker, vurdere det de lager – og vite når de ikke bør brukes i det hele tatt.
Samme struktur ligger til grunn for PISA 2029, som for første gang skal måle medie- og KI-kompetanse hos norske 15-åringer. Har du et barn som begynner i åttende klasse i disse dager? Da er barnet ditt i det første kullet som måles. Hele ungdomsskoletiden deres ligger under den nye anbefalingen: KI kan brukes «gradvis og forsiktig, gitt at lærerne først har tilegnet seg tilstrekkelig kompetanse».
Da har jeg to spørsmål. Hvorfor snakker Utdanningsdirektoratet bare om bruk, når det meste av denne kompetansen kan øves opp uten å røre en chatbot? Og når skal lærerne skaffe seg den «tilstrekkelige» kompetansen som anbefalingen forutsetter at de allerede har?
Det siste spørsmålet fikk vekt denne uken. Utvalget bak den nye utredningen om fellesskolen advarer om at skolen står i fare for å «breste av overbelastning», og peker på at mange lokale kompetansemiljøer mangler kunnskap om kunstig intelligens. Utvalget foreslår et nasjonalt løft – men fra utredning til stortingsvedtak går det gjerne år.
Kompetanse bygges over tid
Og tid er akkurat det dette handler om. Tenk deg et badekar. Kranen kan skrus av og på i samme øyeblikk – det er en beslutning. Men vannstanden stiger bare i det tempoet vannet renner. Systemforskeren Donella Meadows brukte badekaret til å skille mellom det vi kan endre momentant, og det som må bygges over tid. Forståelse hører til det siste. Den fylles ikke av et vedtak, men av hundrevis av små dråper gjennom år.
Allerede i 2018 – lenge før generativ KI ble allemannseie – klarte bare tre av ti norske 15- åringer å vurdere digitale tekster med motstridende informasjon. Den gangen handlet kildekritikk om å vurdere en avsender. Kunstig intelligens har ingen avsender. Den lurer oss på nye måter: hallusinasjoner, smiger, en upålitelighet som ikke lar seg avsløre med de gamle knepene. Skal elevene lære dette, må kranen stå på. Åpnes den først i videregående, blir karet aldri fullt.
Et kompetanselotteri
Tenk deg to elever som begynner på vg1 høsten 2029 – da skal de ifølge anbefalingen «lære å bruke KI hensiktsmessig». Den ene hadde lærere som fulgte anbefalingen til punkt og prikke: ingen bruk, og ingenting om forståelse heller.
Den andre hadde en lærer som på eget initiativ lot elevene øve på å avsløre feilinformasjon, viste dem hvordan språkmodeller lager svarene sine, og lot dem diskutere hva det betyr at en app er laget for å stjele oppmerksomheten deres. Dette skjer etter kvelder med å oppdatere seg på egen hånd.
Det er ikke et tenkt scenario. En undersøkelse blant skoleledere, gjort for Utdanningsdirektoratet i sommer, viser mønsteret: Der KI er tatt i bruk, er det som oftest én engasjert lærer som har dratt det i gang alene. Anbefalingen fjerner ikke KI-kompetansen fra skolen. Den gjør den om til et lotteri, der gevinsten avhenger av hvilken lærer barnet ditt tilfeldigvis fikk.
Ingen har ansvaret
Utdanningsdirektoratet kan innvende at anbefalingen ikke forbyr undervisning om KI, og skriver selv at EUs rammeverk for KI-kompetanse stort sett dekkes av den norske læreplanen – digital dømmekraft, kildekritikk, etikk. Her ligger fellen. Rammeverkets hele poeng er at KI-kompetanse er noe mer enn ferdigheter skolen har hatt i tjue år. Når det nye erklæres som allerede dekket, og bruken samtidig begrenses, sitter ingen igjen med ansvaret for det vanskeligste: å lære elevene hvordan teknologien virker og påvirker.
Dette er ikke et argument for mer skjerm i skolen. Tvert imot. En lærer kan vise en femteklassing hvorfor en språkmodell finner på ting, med kopiark og saks – uten at en eneste elev logger på noe som helst. Kunnskapsministeren har rett i to ting: Elevene trenger kunnskap om KI, og de kan gjerne bruke mindre skjerm. Men anbefalingen kutter begge deler samtidig, som om forståelse var noe man må logge seg på for å få.
Spørsmålet anbefalingen ikke svarer på, er hvem som skal sørge for at forståelsen skjer i alle klasserom – ikke bare hos læreren som tilfeldigvis brenner for det.
