Fra brudd til brobygging: Hvordan reparere samarbeidet mellom hjem og skole

Lars er lærer i klasse 2b, og han er urolig. Han har forsøkt alt – tilpasset undervisning, endret metodikk, snakket med kolleger, men særlig én elev fortsetter å streve. Isak står med blyant spissen i ryggen på Espen og roper: «Nå skyter jeg deg!». Det har skjedd flere lignende hendelser tidligere.

Lars inviterer foreldrene til møte, i håp om samarbeid. Men i stedet for en god og løsningsorientert dialog, ender møtet i frustrasjon og brudd i tilliten til ham og skolen. Hva skjedde?

Dette er ikke et unikt tilfelle. Det er en virkelighet mange lærere og foreldre kjenner seg igjen i. Når samarbeidet mellom skole og hjem svikter, er det ikke bare relasjonen mellom skolen og hjemmet som lider – det er barnet som står i sentrum og som risikerer å falle mellom stolene.

Hva er det som går galt? Og viktigere: hvordan kan vi bygge den opp igjen?

Et møte som skulle bygge, men endte med brudd

Med Twist på bordet og håp om å finne en felles vei videre, inviterer Lars foreldrene til Isak til en samtale. Janne og Erlend som en stund nå har vært bekymret for gutten sin, møter opp, men de kjenner fort at energien renner ut. Far blir irritert og kjenner seg selv igjen fra vanskelige år på den samme skolen. Fremfor alt kjenner de seg ikke igjen i beskrivelsene av Isak. Mor sier at problemet ligger i hvordan de voksne møter gutten deres i undervisningen, ikke i Isak. Hjemme er han alltid snill. Møtet ender med en dårlig stemning. Lars føler seg mislykket, mens Janne og Erlend føler seg misforstått. Isak fortsetter å streve neste dag.

Dette er ikke bare en historie om en elev og hans foreldre og lærer. Det er også en fortelling om hvordan relasjoner, kommunikasjon og forståelse av kontekst kan bryte sammen – og hvordan det påvirker barnets skolehverdag. Men hva kan vi lære av forskningen?

Når makt og avmakt preger dialogen

I møtet mellom skole og hjem oppstår ofte en ubalanse i opplevd makt. Læreren har faglig og institusjonell autoritet, mens foreldrene kjenner barnet best i hverdagen. Når disse perspektivene ikke møtes, kan samtalen bli en kamp om definisjonsmakt. Denne situasjonen illustrerer hvordan makt og kommunikasjon kan prege møtet, noe flere filosofer har beskrevet. Den franske filosofen og idéhistorikeren Foucault mente at kunnskap er makt. 

I dette tilfellet: når læreren definerer hva som er «normalt» og «utfordrende», kan det oppleves som overkjøring i et møte med foreldre. Foreldrene, på sin side, kjemper for å bli hørt og for å beskytte barnet sitt. Den tyske filosofen og sosiologen Habermas foreslo en alternativ tilnærming: en kommunikativ handling hvor målet er forståelse, ikke overbevisning. For når dialogen er god, blir møtet et samarbeid, ikke møtet et strategisk spill.

Pedagogisk takt og anerkjennelse

Et annet perspektiv er pedagogisk takt. Det handler om klok handling i øyeblikket – en praktisk visdom som krever nærvær, lytting og etisk dømmekraft. Når denne visdommen ikke får rom, blir møtet teknisk og distansert. Foreldrene venter på å bli spurt om sitt barn, mens læreren står i profesjonell sårbarhet med mange hensyn å ivareta. Den tyske sosialfilosofen Honneths teori om anerkjennelse minner oss om at konfliktene oppstår når vi ikke blir sett eller hørt. Både lærer og foreldre kan føle seg oversett, og da blir dialogen en arena for forsvar, ikke forståelse. Anerkjennelse er ikke bare en følelse – det er en forutsetning for samarbeid.

Relasjon, kommunikasjon og kontekst – tre nøkler til samarbeid

For å dra dette ned fra det filosofiske og tilbake til Norge: Elsa Westergård har sett på skole-hjem-samarbeid i sin forskning, og peker på tre avgjørende faktorer: relasjon, kommunikasjon og kontekst.

Relasjon handler om å bygge tillit i fredstid, slik at den tåler trykk i krisetid. Når læreren inviterer foreldrene inn som likeverdige partnere, skapes et horisontalt samarbeid. Dersom Lars inntar ekspertrollen, blir relasjonen vertikal – og foreldrene passive mottakere.

Kommunikasjon er nøkkelen til relasjonen. God kommunikasjon krever aktiv lytting, åpenhet og evne til å tåle uenighet. Når kommunikasjonen svikter, f.eks at den ene parten vil dominere, få sitt perspektiv frem som det viktigste, blir møtet en kamp om definisjoner – ikke en felles utforskning om hva som f.eks kan ligge bak en utfordrende atferd.

Kontekst er det som gir handlingene mening. Uten innsikt i barnets situasjon, blir tiltakene tekniske. Når både skole og hjem forstår konteksten, kan de sammen finne løsninger som gir mening.

Å våge å stå i det vanskelige

Det å drive læring og oppdragelsesarbeid i skolen handler ikke bare om metoder, regler og faglig fremgang – det handler vel så mye om mennesker og medmenneskelige interaksjoner. Det er mange barn som strever på skolen i dag, og både lærere og foreldre opplever samarbeidet om disse utfordringene som krevende. Som foreldre må vi lytte til skolen og tenke mye på at en eller få voksne skal håndtere mange barn i en helt annen kontekst enn hjemme, og at det krever samhandlingskompetanse hos barna.

I møte med foreldre til barn som strever, møter vi som lærere, sårbare, noen ganger engstelige og frustrerte foreldre som vil alt godt for barnet sitt. Da må vi som skole gi disse den støtten og den styrken de trenger for å møte og se ditt perspektiv på skolen, ved å lytte og undre oss sammen med dem og våge å stå i det som er utfordrende, med klokskap, etisk bevissthet og relasjonell omtanke.

Når broen mellom skole og hjem brister, er det først og fremst barnet som står i fare, ikke oss voksne. Men tar vi sammen et steg tilbake, justerer vårt eget perspektiv gjennom respekt, dialog og anerkjennelse, så kan vi bygge broen opp igjen og skape en trygg vei videre.

Først og fremst for Isak, men også for mor Janne, far Erlend og Lars - læreren som skal møte så mange barn og voksne i skolen.

Hvordan kan skolen ta grep for å bygge broen igjen?

Når tilliten er brutt, kreves det mer enn gode intensjoner for å reparere relasjonen. Her er noen konkrete grep som skolen som den profesjonelle part må ta ansvar for:

1. Felles mål: Sett barnets beste i sentrum. La dette være det samlende fokuset.
2. Forberedelse: Planlegg møtet grundig. Vær tydelig, ivaretakende og strukturert.
3. Relasjonsbygging: Inviter foreldrene inn som ressurser. Anerkjenn deres perspektiv og ekspertise.
4. Dialogisk kommunikasjon: La foreldrene starte med å snakke. Lytt aktivt. Still åpne spørsmål. Utforsk og undre dere sammen.
5. Metakommunikasjon: Snakk om hvordan dere snakker sammen. Reflekter over møtet.
6. Gi foreldrene en begrunnet og raus takk, og oppriktig ros
7. Oppfølging: Lag konkrete tiltak. Avtal nytt møte. Send skriftlig oppsummering.

Referanser

• Foucault, M. (1999). Overvåkning og straff - det moderne fengsels historie. Gyldendal.
• Honneth, A. (1995). The struggle for recognition. The moral grammar of social conflicts. Polity Press.
• Westergård, E. (2015). Implementering av «den utfordrende samtalen» mellom foreldre og lærere. In P. Roland & E. Westergård (red.), Implementering. Å omsette teorier aktiviteter og strukturer i praksis, pp. 136-149. Universitetsforlaget.

DEBATT Skole-hjem

Systemsvikten i skolen forsvinner i fortellinger om kravstore foreldre og vanskelige elever

DEBATT Skjermbruk

Scener frå ein dialog mellom skule og heim