Systemsvikten i skolen forsvinner i fortellinger om kravstore foreldre og vanskelige elever

Media oversvømmes i dag av artikler om kravstore foreldre, voldelige elever og tøffe arbeidsforhold for lærerne. Lærere og andre fagpersoner skriver debattinnlegg og krever at foreldre må sørge for grensesetting, engstelige elever bør settes i spesialklasser, og respekten for læreren bør øverst på dagsordenen.

Slik skaper mediene et bilde av tilstanden i skolen som et resultat av mobilbruk, manglende oppdragelse og foreldre uten folkeskikk og gangsyn. Imens toer skolesjefer og kommuneledelsen antagelig sine hender og gleder seg over at underfinansiering, lovbrudd i form av brudd på personvern, taushetsplikt og uforsvarlig saksbehandling får pågå i stillhet.

For bildet fra innsida er et ganske annet. Dagens skole er mer ensrettet og rigid enn på lenge. Det er flere skoletimer, mindre lek og variert undervisning og mer terping på grunnleggende ferdigheter - dag ut og dag inn. I tillegg forventer vi i mye større grad enn før at alle elever skal passe inn i en trang form der alle er like sosiale, lærenemme og nevrotypiske.

Avtaler med foreldre

Store klasser, presentasjoner foran klassen, stadige bytter av læringspartner. Det er egentlig bare å vente på at elever med synlige og usynlige funksjonsvariasjoner eller læringsforskjeller skal falle av en etter en, etter år på år med maskering, mobbing og manglende mestring.

Kommunene krever mer og mer av skoleledere og lærere med underbemanning og underfinansiering, og samtidige krav til gode resultater på nasjonale prøver, grunnskolepoeng og elevundersøkelser. Pressede lærere og stressa rektorer er ikke de beste til å lage en trygg og god skolehverdag for barna.

Når elever mobbes, er de voksne mange steder mest opptatt av at det ikke skal komme frem, slik at læringstrykket kan holdes oppe og terping på nasjonale prøver prioriteres fremfor om Anna og Per har blitt slått og dyttet eller ikke har noen å leke med i friminuttet.

"Kan du ikke bare ta deg sammen, Per?" "Lat som ingenting, hvis du ikke gir dem oppmerksomhet går det nok over".

"Mann deg opp litt da, Anna. Kan du ikke bare være litt mer normal?”

Eller skolen gjør desperate avtaler med foreldre til mobbere om at de skal få premier dersom de ikke mobber i timen så det går utover undervisningen. Mobbing i friminuttet er ikke så farlig, for da er det ikke undervisning uansett. Påvirkningen fra atferdsprogrammer som PALS er til å ta og føle på i mange skoler.

Klageordning

Heldigvis finnes det klageordninger, og Statsforvalteren fører tilsyn med at skolene og kommunen overholder lovverket. Eller?

Statsforvalterne er overbelastet og har nå lange saksbehandlingstider. I tillegg mangler det sanksjonsmuligheter, og tilsyn er egentlig noe som bare puttes i en skuff. Statsforvalter skal prioritere aktuelle saker som har betydning for tilstanden i skolen på sikt, og har liten interesse av lovbrudd som ligger i fortiden.

Kommuner vet nok at lovbrudd får pågå uforstyrret, og opererer etter tanken at det som ikke får konsekvenser, er lov, heller enn å prøve å følge lovverket. Foreldre får medhold i 9A-saker (nå kapittel 12) og i klager om spesialpedagogikk, men skolene fortsetter som før uten å rette seg etter pålegg.

Det sier seg dessuten selv at klageordninger som innebærer at det tar både 3 og 5 år å få igjennom tilfredstillende ordninger for spesped eller et trygt skolemiljø, ikke er adekvate for å sikre at behovene til barn i skolealder dekkes.

Dokumentasjon er helt sentralt, og enhver kommune med respekt for seg selv har forstått at så lenge dokumentasjonen ser bra ut, har det lite betydning hva som gjøres i praksis. Har barnet vedtak på spesialpedagogiske timer på papiret, har det lite å si om timene faktisk gjennomføres.

Om mobbing pågår, er irrelevant så lenge det ikke finnes dokumentert. Og blir mor eller far brysomme nok, er det enkelt å legge inn beskrivelser i elevmapper og referater om hvor vanskelige foreldrene er, eller antyde at de sykeliggjør barnet. Eller kanskje foreldrene selv har en "alvorlig psykisk lidelse” eller to?

Det holder å lure, her trengs ikke belegg, fagpersonells “vurderinger" tillegges uansett behørig vekt. Så sender man en melding til barnevernet, og vipps er problemet løst. Ingen tenker lenger på at Anna blir mobbet, eller at Per ikke får oppfølgingen han har krav på og behov for. Og fullfører ikke barna skoleløpet, er det ikke annet enn å forvente, når foreldrene sliter med meget og mangt.

Det er ikke rart at tallene på mobbing og skolefravær er i sterk økning, for skolenes og kommunenes strategier skaper i seg selv utenforskap på løpende bånd.

Men problemet i norsk skole er egentlig kravstore foreldre og vanskelige barn, eller?

Kilder

Appell foran Stortinget 22.8.25.. Helene Begby, Partiet Sentrum. https://www.facebook.com/watch/?v=653737397748790

https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/dRy2bO/flere-barn-snakker-om-at-de-oensker-aa-doe#ui-core-comments

For lite eller for mye tilrettelegging? https://www.madinnorway.org/2023/10/11894/