© Utdanningsnytt
MEST LEST
Debatt
Korte videoer
Hør podkastene våre her
Statsbudsjettet
OECD varsler Pisa-endringer:
– Utfordrer norsk skolepolitikk
OECD vil gi utdanning et bredere formål enn å forberede unge på arbeidslivet. Simon Malkenes mener det utfordrer tankegangen som har preget norsk skole i flere tiår.
Publisert
– Internasjonale ideer bruker tid på å slå inn i nasjonal politikk. Selv om OECD nå endrer kurs, kan det gå mange år før styringssystemene og vanene i norsk skole følger etter, sier Simon Malkenes.
Læreren og forfatteren er aktuell med boka «Humankapitalen», som bygger på doktorgradsavhandlingen hans fra 2025. I boka undersøker han hvordan internasjonale ideer om utdanning har påvirket norsk skolepolitikk – og hvordan de setter spor i lærernes og elevenes hverdag.
En sentral aktør er OECD, organisasjonen bak PISA-undersøkelsene. Malkenes mener OECD gjennom flere tiår har bidratt til at skolen først og fremst er blitt forstått som et redskap for økonomisk vekst.
Nå er det tegn til at denne tankegangen også utfordres fra organisasjonen selv.
Vil gi utdanning et bredere formål
I november 2025 publiserte OECD rammeverket «Education for Human Flourishing». Her argumenterer organisasjonen for at utdanning skal utvikle et bredere sett av evner og gi unge grunnlag for et meningsfylt liv.
OECD skriver at humankapitalmodellen, som har preget hva elever lærer gjennom flere tiår, forbereder unge på gårsdagens jobber. Det nye rammeverket skal også bidra til utviklingen av PISA og til land som ønsker å endre utdanningens formål, politikk og praksis.
Rammeverket bygger på dialog med sju utdanningssystemer som gjør det godt i PISA.
Malkenes tolker dette som et brudd med tankegangen han undersøker i boka. Under boklanseringen i Oslo diskuterte han utviklingen med skoleforsker Elise Djupedal ved NTNU.
– Den globale konkurranseøkonomien, som ga humankapitalteorien kraft, er under press fra geopolitikk, nasjonalisme, kunstig intelligens og nye økonomiske konflikter. Når den store fortellingen endres, kan også skolen organiseres på andre premisser enn kun frykten for å tape i framtidens konkurranse, sier han.
Les også: Testparadokset: Middelmådige på ungdomsskolen – i verdenstoppen som voksne
Fra økonomisk teori til klasserommet
Humankapital er et begrep som fikk gjennomslag i utdanningspolitikken fra 1960-tallet. Utdanning ble sett som en investering i menneskers kunnskaper og ferdigheter, som igjen kunne bidra til framtidig økonomisk vekst.
Malkenes ble opptatt av økonomifagets innflytelse på skolen mens han var lærer og tillitsvalgt ved Ulsrud videregående skole i Oslo.
Fra å beskrive hverdagen på egen arbeidsplass og i Osloskolen gikk han videre til å undersøke norsk utdanningspolitikk og de globale strukturene som påvirker den. Et hovedtema i boka er hvordan de store perspektivene får konkrete følger for lærere og elever.
– Kort fortalt handler det om hvordan barns testresultater brukes til å forutsi framtidig lønn. Pisa-resultatene får stor oppmerksomhet fordi de også brukes som mål på Norges posisjon i den globale konkurransen, sier han.
I «Humankapitalen» retter han søkelyset mot forbindelsen mellom denne tankegangen og styringen av norsk skole. Ifølge Malkenes har OECD vært en sentral premissleverandør, og fra slutten av 1990-tallet anbefalte organisasjonen en bestemt måte å organisere og styre skolen på.
– Etter de første Pisa-undersøkelsene tidlig på 2000-tallet ble testresultater et stadig viktigere grunnlag for politiske beslutninger også i Norge, sier han.
Frihet under sterkere kontroll
Malkenes beskriver OECD-oppskriften med forkortelsen Sawa – «School Autonomy with Accountability».
Modellen kombinerer lokal frihet med sterkere kontroll: Kommuner, skoler, rektorer og lærere får formelt større handlingsrom, mens staten følger resultatene gjennom prøver, tilsyn, rapportering og juridiske krav.
Nasjonale prøver, kvalitetsvurderingssystemet og opprettelsen av Utdanningsdirektoratet i 2004 inngår, ifølge Malkenes, i den samme styringslogikken. Han ser på Kunnskapsløftet som den norske oversettelsen av modellen.
– Målet var at tydeligere mål, mer resultatmåling og lokal ansvarliggjøring skulle gjøre skolen både bedre og mer effektiv. Men løftet om lokal frihet har en bakside: Når staten gir fra seg direkte styring, øker behovet for kontroll, dokumentasjon og sammenligning. Systemet har påført lærerne omfattende krav til dokumentasjon, sier han.
Malkenes viser blant annet til ukeplaner med læreplanmål og rapportering som skal dokumentere at elevenes rettigheter oppfylles. Han mener mye av informasjonen i praksis retter seg mot tilsyns- og styringssystemer, snarere enn mot elevenes læring.
– Samtidig offentliggjøres skoleresultater for å gi foreldre og andre mulighet til å legge press på skolen – det som i styringsspråket omtales som ansvarliggjøring og læringstrykk, sier han.
Fikk støtte fra både Ap og Høyre
Ifølge Malkenes kan denne utviklingen ikke enkelt plasseres på høyre- eller venstresiden i politikken. Både Arbeiderpartiet og Høyre tok tidlig opp i seg OECDs anbefalinger.
Bondevik II-regjeringen innførte nasjonale prøver, mens Stoltenberg II-regjeringen videreførte og bygde om systemet.
– Uenigheten har først og fremst handlet om innretningen, ikke om de grunnleggende virkemidlene.
Malkenes mener norsk skolepolitikk dermed har fått en sterk tverrpolitisk kontinuitet. Han kaller den «lilla»: Høyres og Arbeiderpartiets politikk har nærmet seg hverandre, selv om partiene fortsatt skiller lag i blant annet synet på private skoler.
De store stridene foregår derfor ofte innenfor et styringssystem begge partiene i hovedsak aksepterer, mener han.
– Pisa-resultatene er selve motoren i denne politikken. Standardiserte tester gir sammenlignbare tall.
Selv mener han tallene har fått større forklaringskraft enn de tåler.
– Når svake resultater omtales som tegn på nasjonalt forfall eller framtidig økonomisk tap, kan forbeholdene forsvinne. Da blir det målbare lett likestilt med det viktige, mens sider ved skolen som ikke lar seg fange opp av tester, kommer i bakgrunnen, sier han.
Når målingene styrer skolen
Malkenes er også kritisk til begrunnelsene for politikken om tidlig innsats.
– Når barns prestasjoner regnes om til framtidig lønn og samfunnsøkonomisk gevinst, kan tiltak overfor små barn framstilles som investeringer. Da risikerer vi å fortrenge spørsmålet om hva som er bra for barn her og nå. Debatten om frilek i barnehage og småskole viser hvordan humankapitaltenkningen har fått konkrete følger, sier han.
Den tydeligste konflikten mener han likevel oppstår mellom kunnskapen styringssystemet bygger på, og lærernes erfaringer.
Læreren blir framhevet som den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring. Samtidig mener Malkenes at lærernes egne beskrivelser av problemene ofte blir tillagt liten vekt.
– Testdata, juss og økonomiske modeller får status som harde fakta, mens erfaringer fra klasserommet kan avfeies som synsing eller motstand mot endring. Konsekvensen kan være at politikerne løser feil problemer, mener han.
Han viser til at lærere lenge har advart mot dokumentasjonsbyrden, innsnevret undervisning og et faghierarki der fagene som testes, får mest oppmerksomhet. Likevel mener han kritikken i liten grad har endret systemet.
I boka bruker Malkenes egne erfaringer fra Osloskolen til å vise hvordan overordnet styring setter spor i klasserommet – og hva som kan skje når ansatte uttaler seg offentlig om kritikkverdige forhold.
Under boklanseringen viste han også til Utdanningsnytts undersøkelse om læreres ytringsfrihet, der åtte av ti lærere svarte at de ikke opplever å kunne uttale seg fritt om forhold på egen arbeidsplass.
Kan ta år før norsk skole følger etter
I bokas siste del beskriver Malkenes hvordan OECDs nye rammeverk utfordrer den tradisjonelle humankapitaltenkningen.
Han mener det åpner et politisk vindu for å diskutere andre måter å organisere skolen på. Men selv om ideene endrer seg internasjonalt, understreker han at det kan ta lang tid før det får konsekvenser for norsk skole.
Da Djupedal spurte hva han ser som alternativet, trakk han fram den tyskfødte amerikanske filosofen Hannah Arendt, som også er en kilde i avhandlingen hans.
– Skolen skal ikke først og fremst forme barn etter de voksnes syn på framtiden. Arendt er opptatt av at skolen skal ruste barn til selv å skape samfunnet de skal leve i. Det innebærer et oppgjør med forestillingen om at all utdanning må legitimeres gjennom målbar avkastning. Spørsmålet for norsk skolepolitikk blir derfor ikke bare hvordan resultatene kan løftes, men hva slags skole samfunnet ønsker – og hvem som skal få definere kvaliteten, sier Malkenes.
