PISA-debatten:
– Skolen har ansvaret for å rette opp i dette

– PISA-resultatene var vel akkurat som jeg forventet, sier Anita Melvold.

Hun er lærer ved Thora Storm videregående skole i Trondheim og har vært gjennom noen årskull med ungdommer siden hun begynte som lærer for nesten 20 år siden.

– Dette burde ikke komme som noe sjokk på noen. Vi som jobber i skolen har visst om dette en stund, sier Melvold.

Hun merker forskjell på leseferdighetene til elevene før og nå.

– Det er kanskje mest konsentrasjonsferdighetene som svikter. De kan jo lese, men de sliter med å konsentrere seg over tid med en lengre tekst. Det har endret seg ganske mye siden jeg begynte som lærer, sier Melvold.

Hun tror flere ting spiller inn. Fra den etter hvert kjente syndebukken smarttelefonen og skjerm, til at skoler og lærere har blitt for opptatt av at undervisningen skal være underholdende hele tiden.

– Vi kan ikke tenke at læring skal være underholdning. Når elever får dårligere konsentrasjon, kan ikke vi tilpasse oss i skolen, vi må gjøre det motsatte. Vi må trene konsentrasjonen deres. Vi må presse elevene til å sitte lenger med en tekst, og til å lese hele bøker, sier Melvold.

På Thora Storm videregående har de jobbet med nettopp å øve på lengre tekster.

– Vi merker at det har stor effekt. Det gjør kjempevondt for elevene i starten, men etter hvert blir de vant til å lese lenge og konsentrere seg. Den første timen kan du kanskje ikke holde på lenger enn tjue minutter før elevene begynner å dø inni seg, men så, over tid, kan du dytte dem videre, sier Melvold.

Trener lesemuskelen

Som norsklærer følger hun elever gjennom alle tre årene på videregående, og da ser hun stor utvikling.

– Dagens elever får det jo også til, bare de får muligheten. Konsentrasjonen er som en muskel de kan trene opp.

– Det er må vel sies å være oppløftende?

– Ja, det synes jeg. Vi har kanskje en lesekrise blant de unge, men jeg tror ikke nødvendigvis det er så fryktelig vanskelig å løse den. Vi må jobbe litt annerledes og bruke mer tid på å lese lengre tekster. Så må vi bygge lesefellesskap, hvor vi samtaler om og jobber med stoffet underveis, og hvor elevene må skrive om det de leser, sier Melvold.

Men for å få det til, understreker hun, trengs det tid for lærerne til å jobbe med det.

– Og ikke minst ressurser til å kjøpe bøker.

Hun sier at lærebøker og klassesett har vært nedprioritert altfor lenge, og det trengs store ressurser for å få det opp på nivået det bør være.

– Dersom hele klasser skal lese samme bok, trenger man klassesett som skolene kan bruke. Og det har ikke alle tilgang til i dag, sier Melvold.

– Skolen har ansvaret

Nedgangen i PISA skjer på tvers av det store flertallet av landene undersøkelsen, noe som peker mot at mye av årsaken også handler om samfunnsendringer som ligger utenfor hvert enkelt lands skolesystem.

– Ligger da egentlig løsningen på denne krisen i endringer i skolen?

– Jeg mener at skolen har ansvaret for å rette opp i dette. Hvis vi vil ha en fellesskole, må utgangspunktet være at det er på skolen elevene skal lære ferdighetene de trenger. Ja, vi har utfordringer med sosiale medier og skjermer og alle slike ting, men vi må ikke slippe tanken om at skolen bør være en motvekt til alt dette, sier Melvold.

Hun sier en enkel ting som mobilhotell helt åpenbart fungerer positivt, og at det er langt lettere å få det til når regjeringen og kunnskapsministeren bestemmer at det skal være sånn.

I kjølvannet av PISA er det imidlertid mange lærere som reagerer på politikere som konkurrerer om å kaste ut enkle løsninger på komplekse problemer.

– Jeg skjønner at lærere kan steile over politikere som gjennom tusen forskjellige metoder nå skal vise handlekraft. Det er ikke akkurat mangel på reformer vi lider under i skoleverket, sier Melvold.

Hun slår et slag for å lytte til forskere og lærere og andre fagfolk som har et godt grunnlag for å si noe om hva problemene er, og hva man bør jobbe mer med.

– Det er for mye synsing. Vi må heller bygge på den kunnskapen vi faktisk har om skoleutvikling, sier hun.

Melvold mener for eksempel det er mer enn nok rom i dagens læreplan i norsk i videregående til å jobbe med dybdelesing og konsentrasjon. Hun er ikke så lysten på nye reformer.

– Det hadde vært fint å få lov til å jobbe i fred og ro en stund med det systemet vi har. Slik det er nå, rekker vi knapt å jobbe oss inn i én læreplan før politikerne mener det er på tide med en ny, sier hun.

Ibsen og sagalitteratur

Hun er også opptatt av at alt snakket om leseglede ikke bare kan handle om at det skal være gøy å lese.

– Å oppleve glede i læring, er nettopp når du synes noe er ordentlig vanskelig, men så får du det til og opplever mestring. Det er en annen type glede. Det kan ikke alltid være slik at elevene umiddelbart skal finne lesingen artig og underholdende, sier hun.

Hun mener dagens ungdommer fint klarer å jobbe seg gjennom Ibsen og gammel sagalitteratur.

– De fleste synes kanskje ikke det er artig å lese en tusen år gammel saga når de begynner. Men når de er ferdige, kan de tenke at «fy flate, det er kult å ha lest noe som er så annerledes enn det jeg leser til vanlig».

Hun mener dagens elever er en strålende generasjon, bare de får sjansen til å vise det.

– Jeg får troa på verden hver eneste gang jeg går inn i klasserommet. Dagens elever er kjempeflinke på kjempemasse. De er langt bedre kritiske tenkere enn det min egen generasjon var i ungdomstiden. De er empatiske og evner å gjøre veldig mye. Vi møter dem bare med for lave forventninger, sier Melvold.

Hun mener det er viktig at lærerne stiller krav til at elevene må lide litt for å jobbe seg gjennom tekster.

– Det kan gjøre litt vondt, og det kan være litt kjedelig, men den eneste måten å bli god i lesing på er å lese mye og å lese langt.

– Altfor mye synsing

Hun er ikke spesielt glad i enkelte av forslagene som har kommet opp i debatten etter PISA, som mer felles undervisningsopplegg og felles bøker på tvers av skoler.

– Skolene må få lov til å velge sine egne lærebøker, men de må ha råd til å kjøpe nok av dem. Noe lærebokmonopol vil jeg absolutt ikke sette pris på.

– Hvordan er det å jobbe i en sektor hvor krisebeskrivelsene ofte sitter løst i samfunnsdebatten og blant politikere og journalister?

– Av og til får man lyst til å be folk slutte å blande seg inn. Jeg er positiv til at vi ikke stikker hodet i sanden, når det kommer bekymringsfulle resultater. Men det er altfor mye synsing, ofte fra folk som aldri har satt sine føtter i et klasserom. Det kan være slitsomt i lengden å forklare folk hvorfor de egentlig ikke kan så mye om skolen som de tror, bare fordi de selv gikk på skolen en gang, sier Melvold.

– Blir lærerne lyttet til i tilstrekkelig grad?

– Man føler vel aldri at man blir nok lyttet til. Men lærerne har absolutt en stemme, og jeg opplever at den blir lyttet til. Jeg tror politikerne vil skolen vel og ønsker det beste. Jeg skulle bare ønske at framgangsmåten var mer systematisert og langsiktig.

Hun håper uansett at debatten etter PISA kan føre noe positivt med seg, nemlig at det satses enda mer på skolen med flere ressurser.

– Jeg må være optimist og håpe at det går i den retningen. For det er ikke sånn at løpet er kjørt. Ungdommen nå er fantastisk, de sitter på store ressurser. Vi må bare øke forventningene til hva de kan få til, og skolen må være en motvekt mot alt det andre i samfunnet som gjør det vanskelig for dem å konsentrere seg.