Vi trenger en mer praktisk ungdomsskole

Jeg begynte som rådgiver på en grunnskole i Oslo i 1970-årene, og deltok i omleggingen fra en 7-årig folkeskole til den 10S-årige grunnskolen, der den teoretiske realskolen ble lagt på toppen av grunnskolen. Resultatet var at mange flere elever falt helt ut eller utviklet atferdsvansker. Læreplanen fra 1964 hadde riktignok som slagord at «skolen skulle tilpasses den enkelte elev». Men 59 år senere er slagordet fremdeles bare et slagord.

For 31 år siden, i læreplanen fra 1997 (L97), ble det en større vektlegging av praktiske fag. Her heter det blant annet:

Lokalsamfunnet med dets natur og arbeidsliv er selv en vital del av skolens læringsmiljø. Undervisningen må generelt initiere kontakt til skolens nabolag og gjøre bruk av de ressurser som ligger i dens omegn […] også til lokalt arbeids- og næringsliv. (s. 44).

Praktisk prosjektarbeid kunne til sammen utgjøre opptil to dager i uken (s. 311 og 313).

Et eksempel på vellykket praksis

Jeg var da rektor på Sollerudstranda skole. Ifølge intensjonene i L97 kunne elever på alle skoler i Oslo selv velge å delta i undervisningen på vår skole to dager i uken. De valgte ut fra egne interesser og anlegg og ikke på grunnlag av diagnostiserte svakheter og tilkortkomming. Vi var vel de første som begynte med elevbedrifter. I samarbeid med bydelen startet vi egen elevkantine, miljøprosjekt, reparasjon av båter og motorer, opparbeidelse og vedlikehold av parken rundt skolen, for å nevne noen av de 12 prosjektene skolen startet. Alt var innenfor de utvidede valgfagsrammene i L97. Vi opplevde at elevene trivdes. De kom hver dag på skolen til tross for en lang skolevei og en historikk med mye fravær. Karakterene på deres hjemmeskole, også i teorifagene, gikk opp. Men vi ble møtt med mye skepsis fra noen i den daværende skoleadministrasjonen i Oslo og fra en del skoleledere. Kritikken gikk oftest på at vi hadde for mye praktisk undervisning. Stadig vekk måtte jeg påpeke at vi fulgte L97 til punkt og prikke.

Til tross for vår suksess innførte politikere og skolebyråkrater store begrensninger i bruk av valgfag. Prøver fikk mer plass i det enkelte fag. Ved innføringen av nye læreplaner i 2006 (Kunnskapsløftet) ble enda flere prøver innført. Men omtrent samtidig kom det pålegg fra departementet om å innføre det som het programfag. Hensikten var å gi elevene en mulighet for en bedre tilpasset opplæring med mer praktisk aktivitet eller fordypning. Dette skulle også knytte grunnskole og videregående skole bedre sammen. Som i L97 skulle rammen være at 25 prosent av elevenes tid skulle kunne brukes til tilpasset opplæring av de elevene som valgte det, til sammen inntil to dager i uken.

Programfaget – en uutnyttet mulighet

Pålegget om programfag fra 2006 ble gjennomført i den videregående skolen og eksisterer der fortsatt. Men pålegget ble, så vidt jeg kan konstatere, oversett og utelatt i grunnskolen – med Sollerudstranda skole som et unntak. Alle våre prosjekter var knyttet opp mot bestemte utdanningsprogrammer i den videregående skolen.

Man kan lure på hvorfor politikere og skolebyråkrater har villet gjøre grunnskolen og yrkesskolen mer og mer teoretisk og akademisk, til tross for de gode intensjonene i tidligere læreplaner. Utplassering i arbeidslivet, eller en annen alternativ aktivitet, to dager i uken blir sett på som et spesialskoletiltak som krever et administrativt vedtak med skolepsykolog og utforming av en individuell opplæringsplan (IOP).

Det er reist mye begrunnet kritikk mot den organiserte spesialundervisningen for elever med såkalte generelle lærevansker og adferdsvansker. Til tross for at undervisningen oftest foregår i mindre grupper, har blant annet professor Thomas Nordahl dokumentert hvordan elevene får lite faglig utbytte. Men kanskje den viktigste innvendingen er det stigmaet som blir påført elevene. De føler seg stemplet som «tapere» eller for å ha «atferdsvansker».

Professor Einar Skaalvik undersøkte 2000 skoleelever over 5 år for å finne ut hvilke faktorer som sterkest former elevenes selvbilde. Det viste seg at det er skoleprestasjonene som først og fremst former deres selvbilde. Viktigst å merke seg i denne undersøkelsen er at det også er en meget sterk sammenheng mellom dårlig selvbilde og mental helse.

Ansvaret for mye av dagens uro, mistrivsel og aggresjon i skolen må tilskrives skolepolitikerne og skolebyråkratene, med deres ensidige vektlegging av teoretiske fag og rangering. Det er derfor gledelig at Meld. St. 34 (2023–2024) vil gjøre skolen mer praktisk. Risikoen er at det samme skjer nå som i tidligere læreplaner, der praktiske fag bare har vært entusiastiske blaff, mens teorien har fått større og større plass.

Status for valgfagene må oppjusteres

To av forutsetningene for en mer praktisk skole er at status for valgfagene oppjusteres, og at det er reelle muligheter for å velge praksis to dager i uken. Elevene må kunne velge praksis og valgfag basert på egne evner og anlegg, og ikke på diagnostiserte «svakheter» som skal kureres. Det må videre være folk med fagbakgrunn som står for elevenes praktiske opplæring, mens en ansatt lærer har ansvaret for at eleven får den teoretiske undervisningen som er forutsatt.

Da hver enkelt ungdomsskole ikke kan tilby sine elever en bredde i valgmuligheter for praksis i arbeidslivet, må en sentral enhet pålegges ansvaret for å tilby alle elever et spekter av praktiske valgmuligheter i sin kommune eller distrikt. Terskelen for å ta i bruk alternative opplæringsarenaer må være lav og ubyråkratisk (Meld. St. 34 (2023–2024), s. 69).

Jeg håper at våre politikere skjønner at gjennomføring av en mer praktisk skole er det beste virkemiddelet for å redusere antallet uføretrygdede ungdommer. Drømmen eller visjonen er at alle elever skal kunne gå ut av den 10-årige grunnskolen med tro på seg selv, overbevist om at de vil greie seg bra, til tross for at de har opplevd enkelte nederlag i de tradisjonelle skolefagene.