Ta vare på de ansatte når skoler slås sammen

Debatt: Hvis vi ønsker trygge elever gjennom en skolesammenslåing, må vi begynne med å ta vare på de voksne.

Brita Stamnli Brita Stamnli Universitetslektor ved SeLL-LUP, Universitetet i Innlandet.
Kaja Vikdal Haaland Kaja Vikdal Haaland Universitetslektor ved SeLL-LUP, Universitetet i Innlandet.
Publisert

Debatten om skolenedleggelser og skolesammenslåinger har fått økt aktualitet i de siste årene. Synkende elevtall, presset kommuneøkonomi og ønsker om større fagmiljøer gjør at mange kommuner i dag vurderer omfattende strukturendringer (Regjeringen, 2025). Samtidig viser erfaringer fra hele landet at slike prosesser kan skape sterke reaksjoner blant både ansatte, foresatte og ofte hele lokalsamfunn.

Som samarbeidspartnere i ulike kompetanseutviklingsprosjekter (SKK), følger vi sammenslåingsprosesser i flere kommuner på Østlandet. I ett av prosjektene vi følger, gjennomfører vi et følgeforskningsprosjekt der vi undersøker hvordan lærere og fagansatte opplever overgangen til en felles skole, og hvilke tiltak som kan støtte dem. Forskningen er fortsatt i en tidlig fase, men noen mønstre er allerede tydelige, og vi mener at disse fortjener større oppmerksomhet i den nasjonale debatten.

Når arbeidsplassen er en del av identiteten

For mange lærere er skolen langt mer enn en arbeidsplass. Tenk på læreren som har arbeidet ved den samme nærskolen i tjue år. Hun kjenner familiene, kollegene, tradisjonene og historien. Kanskje har hun undervist både nåtidens elever og foreldrene deres.

Når skolen legges ned eller slås sammen med en annen, handler det ikke bare om å få en ny arbeidsplass. Læreren forlater også et fellesskap som har vært en viktig del av yrkesidentiteten. Usikkerhet, sorg og frustrasjon er naturlige reaksjoner når etablerte fellesskap eller profesjonelle identiteter settes i bevegelse. Slike reaksjoner bør ikke uten videre forstås som motstand mot utvikling (Effiom, 2014, s.140).

Skal ansatte oppleve trygghet, må det være rom for å reagere ulikt. De må bli lyttet til, anerkjent og involvert, og det må tas på alvor at problemer oppstår når følelsene møtes med argumenter i stedet for forståelse.

«Medvirkning» må bety noe

I mange sammenslåingsprosesser legges det stor vekt på medvirkning fra de ansatte, men medvirkningen har liten verdi dersom de ansatte opplever at avgjørelsene er tatt på forhånd. I våre undersøkelser ser vi at de ansatte har stor respekt for at de ikke nødvendigvis vil få gjennomslag for egne synspunkter, men de forventer å bli lyttet til og tatt på alvor. Det er en helt sentral forskjell mellom disse to formene for medvirkning, og de gir helt ulike utslag i de ansattes opplevelse av prosessen.

I tillegg gir de ansatte uttrykk for at de ønsker mye informasjon, og de ønsker ikke bare å vite hva som skal skje, men også å forstå hvorfor. Når informasjon mangler og medvirkningsprosesser blir skinnprosesser, fylles tomrommet raskt av spekulasjoner og rykter. I våre data ser vi derfor betydningen av arenaer der ansatte kan stille spørsmål, dele bekymringer og være med på å utvikle det nye. Tilliten styrkes når prosessen åpner opp rundt både det som er kjent og det som fortsatt er uklart. Vår erfaring er at ansatte tåler en slik usikkerhet mye bedre enn taushet.

To skoler blir ikke automatisk én

Den største utfordringen i mange slike prosesser er den som ikke nødvendigvis synes på organisasjonskartet, nemlig utviklingen av en ny skolekultur.

Når flere skoler blir én, møtes ulike tradisjoner, normer og pedagogiske praksiser. Lærere som tidligere har arbeidet i forskjellige organisasjoner, skal plutselig utvikle felles rutiner, prioriteringer og en felles forståelse av hva god undervisning innebærer. Forskning viser at organisasjoner som slås sammen, lett kan utvikle undergrupper og en «oss og dem»-tenkning dersom det ikke investeres aktivt i å bygge en ny felles kultur (Logan, 2018, s 62).

Derfor må arbeidet med den nye kulturen starte lenge før den formelle sammenslåingen. Ansatte trenger møteplasser der de kan bli kjent, dele erfaringer og undersøke hva de kan lære av hverandre. De trenger tid til å utvikle en felles forståelse av skolens oppdrag. For kultur kan ikke vedtas; den må bygges.

Det handler til syvende og sist om elevene

I diskusjoner om skolesammenslåinger spør vi ofte hva elevene mister eller vinner. Men elevenes opplevelse av en stor omstilling påvirkes av de voksne som skal følge dem gjennom den. Lærere og fagansatte er de viktigste kilder til trygghet og kontinuitet når skolehverdagen til elevene endres (Storm et al., 2026, s. 174).

Kommuneadministrasjoner undervurderer etter vår erfaring den belastningen slike prosesser innebærer for de ansatte. Fokuset ligger ofte på elevens behov i prosessen, men lærernes trygghet og ivaretakelse er avgjørende for elevenes opplevelse av overgangen. En skolesammenslåing kan derfor ikke bare være et organisatorisk prosjekt. Den må også bli sett som en menneskelig og kulturell endringsprosess.

Derfor bør ivaretakelse av ansatte være en integrert del av planleggingen fra det øyeblikket et politisk vedtak om sammenslåing fattes. Ressurser til ledelse, kommunikasjon, kulturbygging og profesjonsutvikling må ikke ses på som hyggelige tilleggstiltak dersom økonomien tillater det. De er en del av selve endringsarbeidet.

En kommune kan spare penger på bygg. Den kan effektivisere organiseringen. Den kan samle fagmiljøer. Men den nye skolen blir ikke bedre av at to organisasjonskart legges oppå hverandre.

Derfor bør spørsmålet om skolesammenslåing ikke bare handle om hvordan man skal organisere den nye skolen. Det er minst like viktig å spørre seg hvordan man skal ta vare på menneskene som skal gjøre den til en god skole. For når skoler slås sammen, er det ikke bare bygninger og organisasjoner som skal finne sammen, men også mennesker. Og det er de som skal skape den tryggheten elevene trenger.

Litteratur

kaja vikdal haaland skolenedleggelse personalledelse brita stamnli debatt

Annonsørinnhold

Debatt

Statsbudsjettet
Video Carousel

Korte videoer

    Hør podkastene våre her