Ja til forsøk med mer praksisnær lærerutdanning

Jeg er veldig glad for at det gjøres forsøk med mer praksisnær lærerutdanning. Fagkunnskap er selvsagt nødvendig, men praksisopplæringa er svært viktig. Som Kristoffer Opshaug Pedersen og hans medstudenter skriver: – Lærerstudentene trenger å øve på instrumentet og ikke bare lære notene!

Skepsisen fra leder i Utdanningsforbundet, Geir Røsvoll, synes lite relevant, synes jeg. Som lærer og skoleleder i over 40 år har jeg sett mange eksempler på unge lærere som har klaget på altfor liten kjennskap til det virkelige livet i skolen, selv om de var uteksaminert med gode karakterer og var flinke folk.

Etter mitt syn er det i mange år fokusert for sterkt på ren fagkunnskap i fagene, og altfor lite på formidling og læring i praksis. Det er fokusert for lite på betydningen av samspillet mellom lærer og elev, og på hvordan man helt konkret og praktisk kan gripe situasjonen i klasserommet. Ikke bare i læring av fag, men også i å skape et godt og trygt klassemiljø. 

Min uærbødige påstand er at forholdet lærer/elev er langt viktigere enn dyp teoretisk kunnskap i faget. Jeg setter virkelig spørsmålstegn ved behovet for mastergrad i skolefag på barnetrinnet, om det er riktig bruk av tid i lærerutdanninga på 1. til 7. trinn!

Jeg setter spesielt stor pris på at en vil prøve ut en lærerutdanning der lærere skal få kompetanse til å undervise i ulike fag på ulike klassetrinn. Dette tenker jeg er særdeles viktig på barnetrinnet, og særlig de første årene. En del elever trenger relativt mye tid på å bli trygge på nye voksenpersoner, og for disse er det en stor fordel å ha bare én eller noen få lærere å forholde seg til.