Klokka var bikka ett da meklinga i kommuneoppgjøret kom i mål natt til fredag 29. mai. Arbeidsgiverorganisasjonen KS var blitt enige med arbeidstakerorganisasjonene LO, YS, Akademikerne og Unio – sistnevnte med Utdanningsforbundets leder Geir Røsvoll som forhandlingsleder.

 Lønnsmessig endte tariffoppgjøret for ansatte i kommunene og fylkene på det samme som i industrien. Med en ramme på 4,4 prosent skal det være gode muligheter for at lønnsøkningen blir større enn inflasjonen, og at målet om reallønnsvekst er oppfylt. Men prisstigningen kan brått skyte fart i en forvirret verden med altfor mange menn som lager altfor mange problemer, og det er lite logikk å finne, for å låne ord fra Genesis’ evig aktuelle hit fra 80-tallet.

Oppgjøret ser heller ikke ut til å minske gapet mellom lærergruppene og ansatte i privat sektor med tilsvarende lang utdanning. Det er en av årsakene til mangelen på lærere i både skoler og barnehager. Å redusere dette var ett av hovedorganisasjonen Unios viktigste mål i forkant av årets oppgjør.

Unngikk streik om arbeidstid

Men noen ganger er det som ikke skjedde vel så viktig. I forkant av tariffoppgjøret varsla arbeidsgiversida i KS at det er på tide å endre lærernes arbeidstidsavtale, også kjent som SFS 2213. Arbeidstidsavtalen ble en del av tariffoppgjøret fordi forhandlingene om fornyelse av avtalen brøt sammen i januar.

KS mener dagens avtale gir arbeidsgiverne for lite mulighet til å styre den delen av lærernes arbeidstid som ikke er undervisning, som blant anna brukes til planlegging og etterarbeid. Arbeidsgiverne ville dessuten ha en egen arbeidsavtale for lærere i videregående og i voksenopplæringen, som blant annet ville gjøre det lettere å legge mer av arbeidstida på kveldstid og om sommeren. Mer behov for individuell oppfølging av elever på grunn av fullføringsreformen i videregående opplæring var ett av argumentene for endringen.

Utdanningsforbundet er imot at det skal være to ulike arbeidstidsavtaler. Forbundet påpeker også at dagens avtale sikrer lærerne et minimum av tid til for- og etterarbeid og advarer mot følgene dersom dette skulle falle bort, ikke minst når sparekniven skjærer skånselsløst i mange kommuner og fylker.

Dette måtte KS gi seg på i denne omgangen for å få tariffoppgjøret i havn. Men på den andre siden er partene enige om å drive en del «utviklingsarbeid» rundt praktiseringa av arbeidstid fram til avtalen skal reforhandles ved utgangen av 2027. En del av dette er en oppfordring til å forhandle fram lokale arbeidstidsordninger, noe dagens avtale også åpner for.

Styring versus faglig skjønn

Tilbake i 2014 ble også arbeidstidsavtalen en del av tariffoppgjøret. Det ble et mareritt for Utdanningsforbundet. En avtale som innebar at lærerne i utgangspunktet skulle være på skolen 7,5 timer hver dag, ble under sterk tvil godtatt av den daværende forbundsledelsen. Ved uravstemningen sa 73 prosent av medlemmene nei. Deretter samla forbundet troppene i en langvarig streik som endte med at KS måtte gå tilbake på kravet om mer bundet tid, men at det samtidig ble åpna for mer lokale avtaler om arbeidstida.

 Denne gangen ble det altså ingen tilsvarende storkonflikt om lærernes arbeidstidsavtale. Men KS’ mål om å endre avtalen ligger fast. En del av striden vil stå om hva som er det beste virkemiddelet for grupper av elever og kursdeltakere som blir stadig mer sammensatt. Vil det være å gi arbeidsgiver bedre anledning til å styre når og hvor lærerne skal gjøre jobben sin? Eller bør lærerne heller bruke sitt faglige skjønn til å vurdere hvordan tida deres best kan brukes til å følge opp elever med sprikende behov?

 Det blir spennende å følge arbeidet partene ble enige om skal gjøres det neste halvannet året, og til slutt hva utfallet av forhandlingene om ny arbeidstidsavtale blir. . Striden om lærernes arbeidstid er ikke over.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.

Les også: – Stor oppgitthet over måten KS har behandla lærerne på

Harald Wollebæk Harald Wollebæk Harald Wollebæk Redaksjonssjef

Jeg skriver nyhetskommentarer på Utdanningsnytt. Jeg har vært i pressen siden begynnelsen av 1990-tallet og har utdanning innen statsvitenskap, journalistikk, historie og språk.