Lærere vinner på
å by på seg selv

Lærer Vidar Uthaug (61) har viltert, krøllete hår, flekker på T-skjorta og skjeggstubber. Det er bare så vidt han får dyttet pc-en inn på arbeidspulten, som bugner av alt fra musikkinstrumenter til stabler med ark og bøker.

– Jeg har aldri tid til å rydde på pulten min før siste dag før ferien.

Sånn sett minner han om en annen Vidar – karakteren i «Storefri». For der andre lærere må nøye seg med å bli gjort narr av med enkle strektegninger i kladdebøker, har Vidar Uthaug æren av å være karikert i en ekte tegneserie.

– Det er en stor ære. Jeg digger det og leser alle stripene som kommer. Av og til mistenker jeg at Marius har en spion der ute. For om jeg har vært på min årlige innkjøpstur av klær, dukker det ofte opp en stripe med Vidar som kjøper klær.

Marius er Marius Henriksen, skaperen av Storefri. Han er selv lærer. Han har også vært elev ved Risenga ungdomsskole, som ligger i Asker kommune i Akershus. Da hadde han Vidar som lærer.

– Jeg var jo så frekk at jeg ikke spurte om tillatelse til å bruke navn eller likhet. Jeg kan heller ikke huske at jeg presenterte noe for ham. For alt jeg vet så han denne figuren, med samme navn og utseende som ham selv, tilfeldigvis i avisen en dag, sier Henriksen.

– Men jeg tegnet jo mange karikaturer av ham da jeg hadde ham som lærer. Han synes alltid det var gøy. Derfor gikk jeg kanskje ut ifra at dette var greit også, og det hadde jeg rett i.

Marius understreker at det er bare de morsomme sidene ved Vidar som er med: Den ekte Vidar var jo en veldig god lærer, noe man ikke kan si om tegneserie-Vidar.

Han legger an på mødre under veiledningssamtaler, kommer bakfull på jobb og tar alle snarveier som finnes for å slippe å gjøre noe ekstra for noen, også elevene.

– Vår Vidar derimot har et hjerte av gull, sier kollega Pål Grana.

Grana spiller i band med Vidar også. Bandet består av lærere fra skolen og heter Darth Vidar.

Vidar gosser seg over å være opphav til den litt ufyselige tegnede utgaven av seg selv.

Når vi spør flere av kollegene om deres Vidar ligner tegneserieutgaven, rister de fleste på hodet. De kommer heller med lovord som:

– Jeg er glad i intellektet hans. Han ligner mer på utsiden enn på innsiden. Han er en superfyr.

Derimot mener Vidar selv det er en del likheter å spore.

– Jeg kjenner igjen meg selv, blant annet i at jeg søler kaffe. Det er ikke uvanlig at jeg har kaffeflekker på T-skjorta, sier Vidar mens han fyller kruset for femte gang denne dagen.

– Jeg kan også irritere meg over at den avanserte kaffetrakteren er så vanskelig å bruke at vi ikke bruker den. Se bare her, sier 61-åringen og viser med store fakter fram en industritrakter som ikke ser ut til å være i daglig bruk.

– Vi bruker en annen trakter. Og er det tomt for kaffe, kan jeg også bli irritert.

Vidar synes faktisk det er stor stas å få være modell for en høyrøstet klums.

– De egenskapene har jeg litt av selv, sier han, nå i fullt trav til kopimaskinen, enda en maskin han kan ha et litt anstrengt forhold til.

– Typisk, nå er det tomt for papir og jeg må fylle. Dette er ikke iscenesatt. Jeg har inntrykk at det alltid er tomt når jeg skal kopiere. Og så må jeg bruke denne brikken for å registrere meg. Har jeg glemt den, er jeg ille ute.

Kaffekopp og briller er i veien og holder på å gå i gulvet. Hårtjafser i øynene gjør at han ikke kan se stort på displayet. Det kommer noen gloser over krølltoppens lepper. Alt ordner seg heldigvis; de bestilte kopiene mates ut av maskinen som denne gangen er samarbeidsvillig.

Tegneserieskaper Marius Henriksen forteller at flere av figurene i serien Storefri er inspirert av lærere han selv har hatt.

– Noen har jeg bare lånt navnet fra, men Vidar og Ann Beate er begge lærere jeg hadde på Risenga, sier Marius.

– Hvordan oppsto figuren Vidar?

– Serien trengte jo en klovn. En serie om en skole hvor alt går på skinner, er nok ikke så morsomt. En figur måtte få jobben med å stikke litt kjepper i hjulene. Det ble Vidar.

– Den ekte Vidar var jo en veldig god lærer, noe man ikke kan si om Tegneserie-Vidar. Men han kunne også si ting rett fra levra, tulle i timen, fortelle grove vitser og lignende. Han var en skikkelig artig type. Det har de til felles.

– Den virkelige Vidar synes det er stor stas å være en tegnet figur. Har du fått klage fra noen?

– Nei. Bank i bordet.

– Har noen trodd at de er dem du har tegnet og så har det vært noen annen/andre?

– Det hender. Som sagt bruker jeg noen ganger navnene til folk jeg kjenner. Gjerne til elevene i serien, som jeg bytter ut stadig. Ser de det som en ære, bruker jeg ikke altfor mye tid på å forklare at det ikke er dem jeg har tegnet.

I fem år jobbet Henriksen som faglærer i kunst og håndverk ved Nesøya skole, en barneskole i Asker i Akershus.

– Jeg likte det kjempegodt og skulle gjerne fortsatt, men da det ble snakk om eget Storefri-blad i 2022, måtte jeg satse alt på tegneserier. Ikke mange får den muligheten.

– Tør du bruke dine egne lærer-opplevelser i stripene dine?

– Så klart. Lærerårene har gitt meg mye godt materiale. Når det er selvopplevd, er jeg imidlertid ekstra nøye med ikke å bruke ekte navn.

– Figurene i serien har også fått mer personlighet med tiden, så de blir lettere og lettere å skrive. Står jeg fast, leser jeg ofte litt aktuelle skolesaker på nett.

– Visste du at det var tegner du skulle bli?

– Ja. Helt siden jeg var liten satt jeg alltid og tegnet, både hjemme og på skolen.

Som 17-åring vant han 3. plass i en tegneseriekonkurranse og fikk sine første vitsetegninger på trykk. I 2012 vant han en annen konkurranse med nettopp Storefri. Ikke lenge etter ble den biserie i Pondus-bladet, hvor den fortsatt går.

– Hva ville du sagt til Marius som satt og tegnet i ungdomsskolen for 18 år siden, som du vet i dag?

– Tegn enda mer i timen!

– Selv lærerne mine den gangen oppmuntret meg og innstilte meg på at jeg hadde en fremtid som tegner. Jeg husker vi hadde besøk av en profesjonell serietegner på Risenga. Etterpå tok lærerne meg ut av timen og ordnet et møte med ham så jeg kunne vise litt av mine ting. Sånt er gull verdt. Det er jeg takknemlig for, sier Marius Henriksen.

Siden Marius Henriksen gikk ut av Risenga skole, har imidlertid mye endret seg. For tre år siden flyttet lærere og elever inn i et splitter nytt bygg.

Her rigger Vidar musikkrommet til neste time. Han tester lyden; en veldig ung Michael Jackson fyller høyttalerne og skjermen. Når elevene dukker opp, står Vidar ved døren og ønsker velkommen.

– God dag.

Elevene svarer og stiller seg ved stolene sine til Vidar gir beskjed om at de kan sette seg.

Han gir dem en innføring i Jacksons tidlige liv, viser en videosnutt og ber elevene diskutere problemstillinger.

Før han setter på sangen «Billie Jean», ber han elevene følge med på både tekst og bilder og merke seg referansepunkter i videoen. Som musiker er Vidar glad for de nye musikkrommene, som de deler med kulturskolen.

Han underviser klasser på alle trinn i musikk og er kontaktlærer for en 8.-klasse. I tillegg har han samfunnsfag.

– Jeg har også et stort hjerte for geografi og lærte meg alle hovedstedene da jeg var fem år, forteller Vidar.

I tillegg til å øse av sin kunnskap, slik han gjør akkurat nå i musikkrommet, er Vidar opptatt av å by på seg selv i klasserommet.

– For meg er humor et ekstremt viktig virkemiddel, og selvironien ligger tykt utenpå. Dette passer jo ikke for alle. Rådet mitt er å finne seg selv først, før man former sin lærerpersona, sier han.

– Regler, fravær og lignende skal man selvsagt heller ikke sluntre unna med, men min mening er at alle lærere vinner på å by mer på seg selv.