Politiske snarveier gjør religion til syndebukk for integreringsutfordringer

Debatten om integrering i norsk skole reduseres altfor ofte til spørsmålet om religion. Dette skjer også i Utdanningsnytts intervju med Almir Martin, der han isolerer religion som hovedforklaringen på integreringsproblemer. Dette er en forenkling som ikke samsvarer med den samlede kunnskapen fra migrasjonsforskning, sosialantropologi og velferdsvitenskap.

Som samfunnsborger med erfaring fra integrerings- og velferdsfeltet ønsker jeg å bidra til en mer kunnskapsbasert diskusjon.

Integrering handler om langt mer enn religion

Når religion framheves som hovedårsak til utfordringer i skolen, må man stille et grunnleggende spørsmål: hvorfor isoleres religion som variabel, når fagfeltet viser at integreringsprosesser snarere påvirkes av faktorer som traumatiske flukterfaringer, tap av nettverk og identitet, økonomisk usikkerhet, og forskjeller i kommunal kapasitet og tilbud. Forskningen peker på at integrering er en kompleks, flerdimensjonal prosess.

For mange fungerer religiøs tro og praksis som en mestringsstrategi som skaper trygghet og stabilitet, særlig i situasjoner med opprivende livshendelser. Det er derfor misvisende å tilskrive religiøse uttrykk en konfliktrolle de sjelden har i seg selv.

Religion praktiseres individuelt – ikke som monolittisk blokk

I mitt arbeid har jeg møtt familier som illustrerer hvor mangfoldig religiøs praksis kan være: en familie fra Somalia med flere barn der foreldrene er yrkesaktive, barna går på skole og deltar i fritidsaktiviteter og der hijab eller hodeplagg brukes på en fleksibel, personlig måte. Dette viser at religiøse uttrykk kan være en del av identitet og tilhørighet, uten at de hindrer integrering.

Et konkret eksempel: En jente ble mobbet på skolen for et fysisk særtrekk. Da hun hjemme prøvde et fargerikt skjerf og sendte bilder til venninner, fikk hun støtte, begynte å bruke skjerf jevnlig uten press og opplevde økt trygghet og mestring. Hun deltar samtidig i idrett og bader med bikini om sommeren. Dette illustrerer at religiøs praksis kan være individuell og funksjonell, ikke et hinder.

Migrasjon er en total omveltning – integrering krever tid og støtte

Migrasjon innebærer ofte tap av hjem, nettverk, kultur og stabilitet. Mange med flukt- eller asylbakgrunn bærer med seg traumer, sorg, skyldfølelse, økonomisk usikkerhet, språkbarrierer og komplekse familieforpliktelser. Å forvente at disse familiene umiddelbart blir fullverdige samfunnsdeltakere er urealistisk. Integrering krever tid, individuell oppfølging og stabile offentlige tilbud – ikke kritikk av religiøse uttrykk.

Forskning og evalueringer viser at da kvaliteten på integreringsarbeidet varierer både mellom kommuner og over tid blir systemsvikt ofte den viktigste barrieren. 

Systemsvikt – ikke religion – skaper integreringsproblemer

En nylig rapport fra Fafo kartlegger hverdagslivet og integreringen blant personer med innvandrerbakgrunn i Norge. Den viser at diskriminering, manglende tilhørighet, utfordringer med identitet og opplevelse av å ikke bli akseptert rammer mange i stor grad uavhengig av religiøs tilhørighet eller tro.

Videre peker Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) ferske indikatorrapport på at mens mange med innvandrerbakgrunn og deres barn gjør det bra på viktige områder som utdanning og sysselsetting, er det fortsatt betydelige levekårsutfordringer, økonomisk usikkerhet og mindre deltakelse i organisasjons- og frivillighetsliv sammenlignet med majoritetsbefolkningen.

Denne forskningen og statistikken viser tydelig: reelle hindringer for integrering handler ofte om samfunnsstrukturer, systemsvikt, tjenestekapasitet og levekår ikke om tro eller religiøse uttrykk.

Hva fungerer – og hvordan kan integreringspolitikken forbedres?

Internasjonal og nordisk forskning peker på at vellykket integrering krever målrettede, helhetlige og langsiktige politikktiltak. Et eksempel er prosjektet Fugees, som studerer hvordan integreringspolitikk påvirker langtidsutfall for innvandrere i de nordiske landene. Der finner man at språkopplæring, stabil bosetting, tilgang på arbeid og velfungerende velferdstjenester er sentralt for at migranter lykkes både økonomisk, sosialt og politisk.

Erfaring viser at integrering blir best når offentlige tjenester, helsetjenester, skole, sosialtjenester er kompetente, stabile og traumeinformerte. Individuell oppfølging, tilpasset støtte, veiledning og tid til å bygge tillit, trening i språk og samfunnskunnskap, samt åpnere møteplasser i lokalsamfunnene det er disse faktorene som bygger varig inkludering.

Kilder

• Fafo-rapport 2024:24 – Hverdagsliv og integrering. Deltakelse, tillit, tilhørighet og diskriminering blant personer med innvandrerbakgrunn.
• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet:  Tilrettelegging for integrering av flyktninger i Norge – Organisering, tiltak og erfaringer 
• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet:– Hvordan går det med integreringen i Norge? Indikatorer, status og utviklingstrekk 2024
• Nordforsk - Fugees-prosjektet: Effects of Integration Policies on Long Run Outcomes in 3 Nordic Countries
• ScienceNorway: Eastern and Central European immigrants in Norway face mental health challenges Sciencenorway