Mangfoldsrådgiver vil fjerne bønnerom og forby hijab i skolen:
– Bør være en sekulær arena

I begynnelsen av november presenterte Almir Martin sin nye bok «Integreringen som ikke gikk seg til.» En viktig grunn til at han har skrevet boka, er at han opplever at lærere ofte blir stående alene i møte med kulturelle spenninger, verdikonflikter og holdningskollisjoner som slår inn i klasserommet.

– Mange lærere er urolige for å undervise i kontroversielle temaer som dreier seg om religion og kultur. De frykter anklager om rasisme og islamofobi. Mange er i tillegg redde for at skoleledelsen og skoleeier ikke stiller seg bak dem, dersom de velger ta opp kontroversielle temaer i klasserommet. Dette er ikke bærekraftig, sier Martin.

Han er innom hos Utdanningsnytt bare noen dager etter å ha blitt bokbadet av en annen forfatter og samfunnsdebattant Sylo Taraku, rådgiver i tankesmien Agenda. Taraku har vært ekstern konsulent under Almir Martins arbeid med bokmanuset.

Håper å motvirke press

Martin tar til orde for at skolen bør slutte å tilrettelegge for religiøs praksis i skoletiden.

– I mange skoler blir elever og lærere utsatt for et utilbørlig press. Det har jeg selv fått erfare gjennom mange år som mangfoldsrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Utlendingsdirektoratet (UDI), forteller han.

I dag jobber Almir Martin som mangfoldsrådgiver på en skole i utkanten av Oslo, ikke i regi av  IMDi.

Martins bok tar for seg temaer mange lærere kvier seg for å snakke om. Han skriver om religiøs praksis i islam, barne–hijab, bønnerom, halal-mat og det han kaller et selvutnevnt «ramadan–politi». Andre temaer er negativ sosial kontroll og æreskultur.

– Mer enn ti år som mangfoldsrådgiver har gitt meg innsikt i hvordan ulike verdisyn kan kollidere i skolehverdagen. Da settes det norske storsamfunnets verdigrunnlag på prøve. Skal vi få til god integrering, må vi våge å sette opp noen regler. Jeg mener politisk unnfallenhet bør erstattes med tydelighet, sier Martin.

Og la det være klart: Boka handler ikke om buddhisme, hinduisme eller jødedom, men om enkelte muslimske miljøer og enkelte lukkede kristne trossamfunn, temaer som i ulike sammenhenger ofte vekker sterke følelser og et kommentarfelt som lett preges av uro og misforståelser.

Ønsker å nå begge sider

Men er det i det hele tatt mulig å debattere religiøs praksis i islam med innestemme? Martin mener boka hans er et ærlig forsøk på å få til akkurat det.

– Jeg vet at temaene jeg tar opp er sensitive, men det er nødvendig å beskrive realitetene bak integreringsutfordringene slik de faktisk er. Dette er utfordringer som de som jobber i førstelinjen møter hver eneste dag. Derfor peker jeg tydelig på problemene i boken, også de som ofte unngås. Jeg forventer beskyldninger om at jeg er fordomsfull eller islamofob, men det klarer jeg å stå i, fordi målet mitt er å nå ut til begge sider og åpne for en mer ærlig samtale, sier han.

Martin har selv muslimsk bakgrunn. Familien kom til Norge fra Nord-Makedonia da han var fem år. Han vokste opp i Sandefjord.

– De første årene bodde vi et område med mange innvandrerfamilier. Så flyttet vi til et område der nesten alle andre var norske. Det betyr at jeg tidlig fikk norske venner. Og jeg begynte tidlig å tenke over spørsmål jeg tar opp i boka, nemlig hvordan vi skal lykkes med integrering i det norske samfunnet, sier han.

Kristne ba om andaktsrom

– Hvorfor handler boka om islam og muslimer og ikke religiøs praksis generelt?

– Boka tar også for seg utfordringer i enkelte lukkede kristne trossamfunn, blant annet en ungdomsskole på Vestlandet der kristne elever ønsket et andaktsrom i skoletiden. Samtidig ligger hovedfokuset på problemstillinger knyttet til islam og muslimske miljøer, fordi dette preger mange av dagens integreringsutfordringer. Det er likevel viktig å understreke at disse problemene ikke gjelder alle med muslimsk bakgrunn, men spesifikke miljøer og praksiser, sier han.

Martin sier målet er å forstå og løse utfordringer – ikke å stigmatisere. 

– Samtidig er det viktig å være ærlig om at andre religiøse minoriteter ikke forlanger spesialbehandling i skolen basert på egen religiøs praksis. De går gjerne stillere i dørene, og feirer sine religiøse høytider med familien og i sine gudshus, sier han.

Martin mener kunnskap om kulturforskjeller og interkulturell kommunikasjon bør være en del av skolens kompetanseutvikling som en integrert del av profesjonsrollen. Han mener også at lærere må få støtte til å håndtere krevende foreldresamarbeid.

– Når læreren står tydelig i stormen, med tydelige verdier og respektfull dialog, lærer elevene hva det vil si å være en del av et samfunn med frihet, ansvar og likeverd, sier han.

Vil ha forbud mot barnehijab

Bruk av religiøse symboler i det offentlig rom, og særlig i skolen, er mildt sagt omstridt. Frankrike har innført forbud. Fremskrittspartiet ba i januar 2023 Stortinget om å vedta forbud mot hijab i skoler og barnehager. Men nok en gang ble partiet stående alene.

– Du vil ha forbud mot barnehijab fram til 15-årsalder. Du hevder også at et slikt forbud er i tråd med FNs barnekonvensjon. Hvordan er det for deg som har muslimsk bakgrunn å ha landet på et standpunkt som bare får politisk støtte fra Frp?

– Det lever jeg godt med. For min begrunnelse er ikke politisk. Grunnen til at jeg ønsker et forbud mot barne-hijab, er at jeg mener barn mangler forutsetninger for å ta et informert valg. Og som mangfoldsrådgiver har jeg sett hvordan små barn helt ned i barnehagealder blir utsatt for religiøst press i en fase der de skal leke og lære, sier Martin.

– Mange peker på at det er religionsfrihet i Norge og at hijab ikke hindrer verken lek eller læring. Noen muslimske jenter sier også at de tar på hijab frivillig. Er ikke det greit?

– Jeg har møtt enkelte muslimske jenter som sier at de ikke er utsatt for religiøst press hjemmefra. De kan ha tatt i bruk hijab fordi venninnen bruker det, eller fordi moren eller andre eldre rollemodeller i familien bruker hijab. Men dersom de etter en periode velger å ta den av, har noen fått høre at hijab er et religiøst symbol som man ikke bare kan ta av og på når man selv vil. Slike utsagn kan komme fra enkelte jevnaldrende muslimske gutter. Da blir jentene utsatt for press i skolehverdagen, sier Martin.

Han legger til at også politikere på venstresiden har foreslått forbud mot barnehijab. I 2010 foreslo Oslo SV, ledet av Kristin Halvorsen, å vurdere et lovforbud. I 2015 foreslo Ap-politiker Hadia Tajik å forby hijab i barneskolen. Men hun fikk ikke gjennomslag.

Gir råd om håndhilsning

– Du tar også opp håndhilsning. Noen hilser ved å holde en hånd på hjertet eller presse håndflatene sammen foran hjertet. Er ikke det bare en annen måte å vise respekt på?

– Jeg tenker mer på situasjoner der noen nekter å håndhilse på grunn av kjønn. I Norge er håndhilsning også et uttrykk for likestilling og gjensidig respekt, sier Martin.

– Men på dette feltet har du en mer pragmatisk holdning, hvorfor det?

– Jeg mener skoler må evne å skille mellom situasjoner der man bør være prinsippfast og der det kan være klokere å være strategisk. En foreldresamtale handler først og fremst om eleven, ikke foreldrenes manglende gest, sier han.

Sier nei til bønnerom i skolen

Martin gir i boka råd om hvordan skolene bør takle mange vanskelige temaer. Bønnerom på skolen er ett av dem. Martins råd er å si nei til det.

– Plutselig blir det synlig hvem som ber og hvem som ikke ber. Det kan lett føre til at enkelte elever føler seg utsatt for det jeg kaller for religiøst press, altså hvem som er en god muslim og hvem som er en dårlig muslim. Vi har religionsfrihet i Norge, men det betyr ikke at man kan kreve bønnerom på skoler eller arbeidsplasser. Det finnes verken forbud eller påbud, og nettopp derfor mener jeg at både grunnskolen, videregående, voksenopplæringen og arbeidslivet med god grunn kan si nei. Bønnerom handler ikke om integrering, selv om mange tror at slike ordninger er inkluderende. Integrering skjer gjennom felles arenaer, ikke ved å etablere egne rom for religiøs praksis.

Et annet stridstema er fasten. I boka beskriver Martin en episode der sultne og ukonsentrerte elever kommer til hans kontor for å be om et glass vann og kjeks.

– Elever som bryter fasten er redde for å bli «avslørt» av medelever. Krysspresset mellom egen helse og utdanning på den ene siden og sosialt og religiøst press på den andre siden, kan føre elever opp i vanskelige situasjoner.

Derfor er Martins råd å gjøre skolen til en sekulær arena, noe som er omstridt blant en større andel muslimer. De ønsker frihet til å utøve sin religion, også på skolen.

Gir råd om å bygge bro

Martin sier han ser på seg selv som en brobygger. Han advarer skolene mot å tro at deres oppgave utelukkende er å «oppdra» foreldre i norsk skoleforståelse. Han mener det må bygges bro mellom ulike skoletradisjoner.

– I mange av landene foreldrene kommer fra, er skolen den dominerende autoriteten. De er vant til at foreldre skal holde seg i bakgrunnen og la lærerne styre. I Norge er det motsatt. Her skal foreldre engasjere seg i barnas skolehverdag, hjelpe til med lekser, bidra på arrangementer eller stille på overnattingstur med klassen, sier Martin. 

– Når foreldre ikke møter opp, er det lett å skylde på «kulturforskeller». I stedet kan det dreie seg om at budskapet aldri nådde fram. Ta utgangspunkt i at alle foreldre vil det beste for sine barn og invester i en god dialog. Bruker vi ikke tid og ressurser på dette nå, kommer vi til å bruke langt mer på å reparere skadene senere, spår han.

– Da du presenterte boken din for en fullsatt sal med, i hovedsak nordmenn, fikk du applaus og heiarop. Hvordan er det å snakke om disse temaene blant muslimer?

– Det er selvsagt annerledes. Jeg har i jobben som mangfoldsrådgiver brukt mye tid på å snakke med muslimske elever, foreldre og religiøse ledere både ansikt til ansikt og i større grupper. Fordi jeg selv har muslimsk bakgrunn, har jeg god kompetanse på å snakke om slike sensitive spørsmål. Samtidig blir man utsatt for tøffe tilbakemeldinger, noe blant annet Venstres stortingsrepresentant Abid Raja også har fått erfare, sier han.

I boka har Martin viet et helt kapittel til moskeer og religiøse lederes ansvar for å forebygge negativ sosial kontroll.

Skriver om verdikonflikter

Martin tar også for seg det nordiske perspektivet og sammenligner hva som skjer i de ulike nordiske landene på feltet innvandring og integrering. Han viser dessuten til fersk forskning på feltet. Et eget kapitel er viet verdikonflikter, blant annet innen voksenopplæringen.

– Du skriver om verdikonflikter og tar blant annet opp aksepten for skeives rettigheter. Hvorfor?

– Jeg har hørt om elever som forlater klasserommet når det undervises om skeives rettigheter. Mange mener disse temaene strider mot deres kultur og religion. Samtidig er det mange ansatte som tier i frykt for å bli stemplet. Også ledelsen bøyer ofte av. De som da får det ekstra tøft, er skeive som selv har muslimsk bakgrunn. De risikerer sosial ekskludering, sier han.

– I det siste har vi sett at også kristne kjemper mot heising av prideflagget på skoler. Hvordan blir det da for lærere å snakke om aksepten for skeive i klasserommet?

– Vi kan ikke bestemme hva voksne mennesker skal mene. Men skolene har et ansvar for å snakke om konsekvensene av fordomsfulle holdninger og hatefulle ytringer. Våger vi ikke ta å et oppgjør med uønskede holdninger nå, så vil verdier som kjønnssegregering, æreslogikk og intoleranse overfor skeive leve videre.

Må ikke miste tilliten

– Du beskriver integreringen som en trapp. Forklar det nærmere.

– Integrering er ikke en dørterskel du bare kan trå over. Det er en trapp med mange trinn. Det dreier seg om språk, utdanning, jobb og likestilling, ytringsfrihet og individets ukrenkelige verdi. Men det holder ikke å heie på dem som er halvveis i den trappa. Det at man lærer seg språket, får en jobb og betaler skatt, betyr etter min mening ikke nødvendigvis at man er fullt ut integrert. Dersom man samtidig utsetter egne barn for negativ sosial kontroll eller æresrelatert press, står noe grunnleggende fortsatt uløst. For meg handler det siste trinnet i integreringen om nettopp dette: at barn og unge får friheten til å forme sine egne liv, uten å bære kultur eller religion som en byrde på ryggen, men som en trygg del av hvem de er – på egne premisser.

– Du tar også opp spørsmål om æresrealatert vold og ungdomskriminalitet. Hvordan våger du å ha så sterke meninger om hva som bør gjøres?

– Min muslimske bakgrunn har gitt meg en unik posisjon til å beskrive integreringsforskjellene. Forskjellen mellom meg og mange andre er at jeg har stått i dette arbeidet i mange år. Jeg henter ikke svarene fra bøker eller forskning alene, men fra mennesker jeg har møtt, situasjoner jeg har stått i og erfaringer jeg har båret med meg gjennom langvarig arbeid på feltet, sier statsviteren.

Om formålet med boka sier han: – Jeg ønsker meg et samfunn som ikke lar seg fragmentere og polarisere, et samfunn som ikke mister det viktigste vi har; tilliten og respekten for enkeltindividet.