Lærere mener de ser en tydelig endring: Elevene mister lettere fokus
– I dag må lærerne skifte aktivitet oftere for at elevene skal klare å følge med på undervisningen, sier professor Johannes Lunde Hatfield.
– Se for deg at en familie sitter på en kafé. Om en av dem begynner å se på en skjerm som står på i bakgrunnen, vil alles blikk automatisk gå mot den skjermen.
Professor Johannes Lunde Hatfield forklarer hva som skjer når vi setter på en hvilken som helst skjerm. Fokuset vandrer. Det gjelder hjemme i stua, i det offentlige rom – og i klasserommet.
Hatfield er forsker ved Universitetet i Innlandet, og han har de siste årene brukt mye tid på å kartlegge hvordan den norske elevpopulasjonen har forandret seg de siste 20 årene.
Jevnlig dukker nemlig temaet opp. «Unger er mindre konsentrerte enn før», er en overskrift som vandrer rundt i mediene i stadig nye former. Det etterlatte inntrykket er at dagens skolebarn knapt klarer å konsentrere seg lenger, og at barnehjernen er i kraftig endring fra bare noen år tilbake.
Men stemmer det, egentlig?
Tidligere denne våren kom rapporten som på mange måter bekrefter hypotesen om at fokuset er på vei ut av klasserommet: Hatfields studie fra Universitetet i Innlandet (INN) viser at lærere med lang erfaring i skolen, og på tvers av skoletrinn, ser store forskjeller på barn nå og for 20 år siden.
I studien har 812 lærere fra hele landet, fra barneskole til videregående, gitt grundige tilbakemeldinger på hva de opplever i klasserommet. I tillegg til dårligere akademiske evner, mindre motivasjon og utholdenhet trekker de frem dårligere konsentrasjon hos elevene.
«Elevene forventer raskere respons som ligner på det de opplever i gaming. Når de ikke får umiddelbar tilbakemelding, blir de uengasjerte», sier en lærer.
– Før kunne klassene jobbe lenge med en oppgave uten at det var noe problem. I dag må lærerne skifte aktivitet oftere for at elevene skal klare å følge med på undervisningen, sier Johannes Lunde Hatfield.
– Dagens lærebøker er også tilpasset «dårligere» konsentrasjon. De har flere bilder, er mer tegneserieaktige og nesten litt barnslige.
Hatfield er professor i pedagogisk psykologi og har ledet studien ved INN.
– Læringsappene spiller på individenes oppmerksomhet, der belønning fanger barna gjennom overflatiske stimuli som farger, lyd og «likes».
Hatfield presiserer at vi ikke dermed må trekke konklusjonen om at det er barn og unge som har «blitt dårligere», men at det er omgivelsene rundt barna som er i kraftig endring.
Og der er han inne på noe essensielt. Forskningen fra INN kunne nemlig blitt nok et tilskudd til narrativet om at barn er «dårligere» enn tidligere generasjoner. Men hvilke omgivelser er det han snakker om? Svarene er sammensatte, og vi må muligens stikke hodet ut i verden for å se det totale bildet.
Den forhatte skjermen
Men først tilbake til familien som sitter på kafé, hvor alles oppmerksomhet dras mot skjermen som står på et sted i rommet.
Når Lunde Hatfield begynner å snakke om skjermen, er han inne på det han kaller selve revolusjonen som endret premisset i norsk skole.
– De eldste lærerne i videregående skole beskrev at da PC-en kom tidlig på 2000-tallet, var det plutselig vanskelig å nå inn til elevene. De fikk ikke blikkontakt.
Resten er på mange måter digital historie. Og når Hatfield snakker om hvordan klasserommet har forandret seg de siste årene, trekker han igjen frem skjermen som den store oppmerksomhetstyven. Han peker på internasjonale studier som viser hvordan hjernen vår får helt andre forutsetninger for fokusarbeid når det er smarttelefoner og skjermer involvert.
– Det finnes eksperimenter hvor man har målt oppmerksomhetsspennet like etter at man har blitt eksponert for sosiale medier. Arbeidsminnet ble dårligere, forklarer han.
Forskningen til Johannes Hatfield baserer seg på norske læreres egne opplevelser, og studien hans har derfor fått kritikk for å lide av nostalgi, at «alt var bedre før» – når lærere skal huske tilbake.
Hatfield selv mener det er en floskel som man ikke skal henge seg opp i.
– Jeg regnet meg frem til at en lærer i grunnskolen har opptil 19 000 timer med observasjon over 20 år. Så det er ganske mye å ta av, sier han.
– Vi må se på hva det går utover, i stedet for å snakke om hvorvidt «alt var bedre før». Hva er det som fører til at resultatene er dårligere?
Hatfield legger et stort ansvar på skjermen, og på tilsvarende fravær av utholdende arbeid i form av penn og papir. Men kan det også være andre årsaker til at fokuset flyter, og er egentlig barnas evne til å konsentrere seg blitt dårligere?
En misvisende fortelling
I boka «Stjålet fokus» fra 2023 intervjuer forfatter Johann Hari flere forskere om vår evne til å konsentrere oss i det moderne oppmerksomhetssamfunnet, og hva som er de store oppmerksomhetstyvene.
En av dem er amerikanske Joel Nigg – psykologiprofessor og en av verdens fremste eksperter på barn og konsentrasjon. Nigg er først og fremst kritisk til påstanden om at barn generelt er mindre konsentrerte enn før. Hjernen er den samme, men omgivelsene er kraftig endret, sier han.
Det gjelder også i klasserommet.
Joel Nigg forklarer opplevelsen av fallende konsentrasjon slik: Oppmerksomheten er intakt, men selvreguleringen er ofte svekket. I stedet for «hva er galt med barna», spør Nigg: «Hva er det med miljøet som gjør konsentrasjon vanskeligere?»
Han ramser opp flere faktorer som påvirker hvordan barna bruker oppmerksomheten sin:
Selvregulering. Barnas evne til å styre unna fristelser (særlig digitale) og kilder til avbrytelser er noe som utvikles gradvis, og er også personlighetsavhengig. I 2026 har behovet for selvregulering aldri vært større.
Fravær av lek og fysisk aktivitet. Begge deler påvirker evnen til oppmerksomhet betraktelig, og studier viser at fysisk aktivitet gir en «usedvanlig stimulans» til oppmerksomhet hos barn.
Søvn. Nok søvn er essensielt om man skal klare å komme i dyp konsentrasjon.
Arv og miljø. Nigg understreker at vi har ulikt genetisk utgangspunkt for å konsentrere oss, og miljøfaktorer som stress og press i skolen, relasjoner og til en viss grad også kosthold spiller inn.
Skjermen er ikke hele forklaringen
Det er altså ikke bare skjermen som har skylda, ifølge professor Joel Nigg, men den er definitivt en stor oppmerksomhetstyv når vi skal klare å «velge» å holde fokus.
Han forklarer utfordringen med skjerm i en større sammenheng: Stimuli som gir rask belønning gjør det mer krevende å holde fokus på oppgaver som krever større konsentrasjon og innsats. For eksempel å lese en bok. Igjen er det altså muligheten til selvregulering som settes på prøve.
Den samme oppfatningen har professor Hatfield fra lærerforskningen her hjemme.
– Vi kaller det «instant gratification stimuli», og det kan for eksempel være læringsapper hvor elever får umiddelbar tilbakemelding på det de gjør, sier han.
Den umiddelbare tilbakemeldingen har ikke blitt mindre etter at KI kom inn i skolen. Hatfield mener at kunstig intelligens frarøver oss tid til å tenke, noe som igjen setter rammene for muligheten til å konsentrere seg.
– Med KI går man glipp av tiden det tar å resonnere seg frem til ulike løsninger, når man hele tiden presenteres for fasiter, sier han.
– Men hva med de minste barna? Der er jo allerede skjermen i stor grad borte fra norske klasserom. Hvordan forklarer du mangelen på fokus der?
– Det handler om den samlede eksponeringen, både på skolen og hjemme.
(Saken fortsetter under faktaboksen)
Øvelse gjør mester
Så hvordan henter vi inn elever som har sklidd helt ut av fokus?
Her i Norge har det de seneste årene blitt forsket på studenter og langlesing. Studentene rapporterer selv om at de sliter med å lese lange tekster og stort pensum. Leseforsker Anne Mangen og sosialantropolog Ståle Wiig gjorde et eksperiment der universitetsstudenter ble satt i et rom sammen med en eneste oppgave: å lese pensum i fem timer. Dette gjorde de to ganger, først med mobil og PC tilgjengelig, deretter uten.
Resultatene talte for seg. Studentene opplevde ikke bare dypere konsentrasjon og en større forståelse av teksten, men først og fremst var det frigjørende å bli fratatt valgmulighetene. At de satt sammen som gruppe og leste, gjorde det også til en kollektiv mestringsoppgave.
Hatfield mener det er et poeng å gi elevene mulighet til å vise at de har selvkontroll og at de kan mestre.
– Man kan erstatte skjermbruk med langsomme prosesser hvor man nesten garanterer mestring. Det betyr at man tilrettelegger for at elevene kan legge ned en innsats og vise at de ikke styres av ytre stimuli.
I danske skoler, forteller han, driver de denne formen for atferdstrening for å øve opp konsentrasjonen.
– Elevene øver på å sitte stille, gjør sport i å være konsentrert, og så er det en seier om man får det til. På denne måten får elevene opplevelsen av hva det betyr å være fokusert på noe, hvordan det føles i kroppen.
– Så kanskje man må starte der i noen klasserom, hvis man har sklidd ut helt. Dette er trening som skaper mestring.
