Kampen for kollektivet i algoritmenes tid

Debatt: Skolen må fortsatt lære elevene å vente, fordype seg og være en del av fellesskapet.

Publisert

For ikke så lenge siden var det magisk når læreren trillet inn TV-en i klasserommet. En film. Sammen. Et lite avbrekk fra undervisningen. En klassetur utenfor skolens fire vegger var en befrielse – noe de aller fleste gledet seg til. Vi skulle et sted sammen.

Det var ikke bare filmen eller selve turen som var verdifull. Det var fellesskapsopplevelsen. Å vente sammen, reise sammen, oppleve noe sammen og snakke om det etterpå. Prosessen var en del av målet.

Men både filmen og turen krevde noe av deg.

Les også: Lærere mener de ser en tydelig endring: Elevene mister lettere fokus

Du måtte vente. Du måtte bli værende. En film kunne ikke spoles gjennom i 15-sekunders klipp. En klassetur hadde transportetapper, køer og venting. Det gikk litt sakte. Og nettopp derfor måtte du øve deg på å være i det.

Og for all del – Kristin Lavransdatter på tre timer var ikke nødvendigvis en fest. Men du så den. Du satt der. Sammen med resten av klassen. Og kanskje oppdaget du etter hvert at historien faktisk hadde noe å by på.

Alt konkurrerer om oppmerksomheten

Tidligere generasjoner var kanskje mer vant til dette tempoet. I dag vokser barn og unge opp med et innholdsunivers der det alltid finnes noe nytt rundt neste sveip. Hvis noe ikke treffer med en gang, er det bare å gå videre.

Algoritmene lærer hva de liker, tilpasser seg dem og serverer dem mer av det de liker. De velger selv hva de vil se, høre og lese – og sveiper videre når noe ikke treffer.

Så kommer eleven inn i skolen. På menyen står fortsatt: Les. Lytt. Vent. Fordyp deg. Samarbeid. Reflekter. Øv. Jobb med noe du ikke nødvendigvis liker.

Er problemet at elevene har endret seg – eller at menyen ikke har gjort det?

Skolen skal ikke bare tilpasse seg

Skolen må selvfølgelig utvikle seg. Vi kan ikke servere gårsdagens skole til morgendagens samfunn.

Men kanskje ligger den største utfordringen et annet sted – i individualiseringen. For når stadig mer rundt oss skreddersys til individet, kan fellesskapet bli vanskeligere. Hvorfor vente på andre når du kan sveipe videre? Hvorfor holde ut når du kan velge noe annet? Hvorfor gå i dybden når overflaten hele tiden byr på noe nytt?

Og hvor ble det av dugnadsånden? Den handler om noe algoritmen aldri kan tilby: å gjøre noe sammen fordi fellesskapet trenger deg.

Skolen kan ikke bli en restaurant som bare serverer det elevene ber om. Den skal også servere det de trenger – kanskje særlig det de ikke visste at de trengte.

Elevene trenger å øve på å være tålmodige. På å stå i motstand. På å være robuste. Og kanskje må vi også trene dem i kjedsomhet – den moderne elevens store fiende.

For kjedsomhet er ikke alltid noe som må fylles. Den trenger ikke straks å erstattes av et nytt klipp, en ny video eller et nytt sveip. Noen ganger må vi ganske enkelt tåle den. Bli værende litt. La tankene få tid. Oppdage at det som først virket kjedelig, kanskje hadde mer å by på enn vi trodde.

Det er også slik vi trener evnen til å gå i dybden fremfor å bli værende på overflaten. Til å lytte til noen vi er uenige med. Hjelpe en medelev. Vente på tur. Ta ansvar. Gi fra oss ballen. Unne andre å lykkes. Å spille hverandre gode.

Fra jeg til vi

For en klasse er ikke 28 individuelle kunder – det er et fellesskap.

Det betyr ikke at vi skal skru tiden tilbake. Det betyr at vi må være mer bevisste på hva vi bygger sammen i skolen.

Vi trenger kollektive strukturer der elevene faktisk trenger hverandre. Felles oppgaver med et felles ansvar. Samarbeid der alle har en plass. Samtaler der alle stemmer skal høres. Turene, prosjektene, tradisjonene og opplevelsene som gir klassen en historie sammen.

For det er gjennom slike erfaringer at et «jeg» gradvis kan bli til et «vi».

Sterke kollektiv skaper sterke klassemiljøer og bedre forutsetninger for læring. Skolen utdanner ikke bare elever som skal prestere individuelt, men også morgendagens borgere – mennesker som skal samarbeide, ta ansvar, forholde seg til andre og leve i en mangfoldig verden.

Det krever dannelse. Det krever trening i å være en del av noe større enn seg selv.

For i en verden der stadig mer kan skreddersys til individet, må skolen være stedet der vi fortsatt lærer å være tålmodige, gå i dybden – og bygge noe sammen.