Barnehagelærerutdanningen må ta rasisme på alvor

Du ser det på tittelen, dette blir en ubehagelig tekst å lese. Det er ubehagelig å snakke om rasisme, og ofte lar vi derfor være. Dette gjelder i mange institusjoner, også på barnehagelærerutdanningene hvor vi jobber. Men det rasistisk motiverte drapet på Tamima Nibras Juhar avkrever at vi møter ubehaget. For drapet har nok en gang vist at rasisme er en reell utfordring i Norge. Ikke bare i høyreekstreme ekkokamre, men også i barnehager, skoler og høyere utdanning.

Rasisme finnes også i barnehagen

I en nyere undersøkelse basert på intervjuer med 40 barnehageansatte fra åtte ulike fylker fant Therese M. Ignacio Bjørnaas at nærmest alle hadde erfaringer med ulike former for rasisme i barnehagen. Datamaterialet gir en rekke beskrivelser av ekskludering, fordommer, mistillit og nedsettende kommentarer. 

Til tross for at de færreste vil omtale barn som rasister, hadde nesten alle erfaringer med barn som ytret at de ikke ville leke med et annet barn fordi barnet hadde brun hud. I Bjørnaas forskning kan vi lese hvordan de som selv erfarer rasisme er engstelige for å si fra i frykt for å bli anklaget for «krenkehysteri», mens ansatte med majoritetsbakgrunn fortalte at de kviet seg for å konfrontere kolleger som ytrer seg rasistisk, fordi det oppleves ubehagelig (Bjørnaas 2025).

Det hjelper å trene

Vi vet altså at rasisme finnes, og vi vet at vi ikke er gode nok på å håndtere det. Men alle som jobber i barnehagen og barnehagelærerutdanningene vet at vi blir bedre på det vi trener på. Derfor må vi trene. Rammeplan for barnehagen er tydelig på at personalet skal «motvirke diskriminering, fordommer, stereotypier og rasisme» (s 57).

Rammeplanen for barnehagelærerutdanningen gir derimot ikke et tydelig nok ansvar for å gi studenter redskap for å gjøre nettopp dette. Her nevnes verken diskriminering, fordommer og rasisme. Og om vi med velvilje forklarer det med at lovtekster er korte, er det desto mer påfallende at ordene heller ikke nevnes i de tjue siders lange nasjonale retningslinjene for utdanningene. Dette bør gjøres noe med. Og tilfeldighetene vil det slik at mulighetene nå er helt åpne for det.

Nå skrives lærerutdanningen om – muligheten er her

I skrivende stund foregår et arbeid med å slå sammen de elleve eksisterende rammeplanene for lærerutdanninger til to planverk, et for samiske og et for øvrige lærerutdanninger. Ì disse forskriftene håper vi på en tydeligere ansvarliggjøring av lærerutdanningsinstitusjonene. Utdanningens verdigrunnlag gir indirekte forpliktelser, men disse bør gjøres helt tydelige. Det holder ikke å snakke om mangfold, inkludering, likeverd og demokratisk medborgerskap.

Vi må, som i barnehagen, aktivt forplikte oss til å motvirke diskriminering, fordommer og rasisme. Ikke for at barnehagen skal få flere oppdrag, men slik at de som utdanner seg for å jobbe der får bedre redskaper til å følge opp forpliktelsene de allerede har. Slik at det ikke kan velges bort, og slik at vi alle får trent. Uavhengig av interne prioriteringer, uavhengig av ildsjeler, og selv om det er ubehagelig. Det er et felles ansvar.

Innlegget er signert av følgende:

• Ragnhild Laird Iversen (OsloMet / USN)
• Therese Marie Ignacio Bjørnaas (Dronning Mauds Minne Høgskole)
• Marcela Montserrat Fonesca Bustos (OsloMet)
• Anne Margrethe Sønneland (OsloMet)
• Beate Goldschmidt-Gjerløw (OsloMet)
• Laura Marie Führer (OsloMet)
• Usma Ahmed (OsloMet)
• Tonje Baugerud (OsloMet)
• Helen Eriksen (OsloMet)
• Liv Anna Hagen (OsloMet)
• Cecilie Thun (OsloMet)
• Katrine Giæver (OsloMet)
• Jorge Roberto Navarro Fica (OsloMet)
• Line Marie Onsrud (OsloMet)
• Siri Haukenes (OsloMet)
• Jocelyne von Hof (USN)
• Åse Lund (USN)
• Kristin Gregers Eriksen (USN)