Masterkravet er feil vei å fortsette på

Jeg er barneskolelærer. Jeg har solid faglig og pedagogisk kompetanse. Jeg gjør mitt beste for å se den enkelte elev og jeg gjør det jeg kan for å bygge inkluderende lek- og læringsfellesskap.
Ifølge mitt eget forbund er dette noe jeg må ha master for å få til.

Jeg har ikke master, de fleste kollegaene mine har ikke master, de færreste har planer om å ta en master, men vi møter opp og underviser hver dag. Jeg kan oppriktig ikke forstå at en master ville gitt meg bedre muligheter til å gjøre jobben min best mulig.

Det jeg trenger er bedre rammevilkår, et bedre lag rundt eleven, færre elever i klassen og arbeidsvilkår som ikke sliter meg ut.

Jeg trenger også kollegaer som har en bredde av kunnskap og erfaringer, og jeg synes det er synd at lærerstudenter nå tvinges til å droppe bredden til fordel for enorm kompetanse på et mindre felt. Jeg er veldig glad for at min allmennlærerutdanning ga meg mulighet til å være innom syv fag i tillegg til pedagogikk. I noen av dem har jeg til og med fordypet meg. Seinere har jeg supplert med tilleggsutdanning i to fag til. Det var både lærerikt og nyttig, men altså ingen master.

Jeg heier på kunnskap i både bredden, dybden og høyden, men å jobbe i grunnskolen er på mange vis et håndverk, og akademifisering av grunnskolelærerutdanninga er feil vei å fortsette på.

Utdanningsforbundet er bekymret for at enkelte politikere har tatt til orde for å lempe på masterkravet. Selv tilhører jeg et av de partiene som vil fjerne masterkravet, og jeg håpet flere blir med på det etter hvert.

Jeg håper også at vi blir flere som etter hvert hever stemmen i eget forbund og sier det som det er: Vi vil ikke ha masterkrav, vil ha bredde i lærerutdanninga. Utdanningsforbundet har den politikken som blir vedtatt, og vedtak blir ikke endret før noen av oss forslår det.