MEST LEST
Frontfagsmodellen er ikke problemet – den er en del av løsningen
Debatt: Lærernes lønnsutvikling er for svak, men løsningen ligger ikke i å forkaste frontfagsmodellen – den ligger i å bruke den bedre.
Publisert
Jan Sigurd Rosvold har i sitt innlegg i Utdanningsnytt 22. oktober rett i at lærernes arbeidsvilkår er under press, og at ansvaret har økt drastisk. Rosvold har også rett i at lønnsutviklingen etter mange parametere ikke har holdt tritt.
Kravene til profesjonen, dokumentasjon, undervisning og oppfølging av elever har økt, og verdsettingen i kroner og øre har ikke stått i forhold til ansvaret. Det er et alvorlig problem for rekruttering, motivasjon og kvaliteten i skolen.
For ensidig framstilling
Når det er sagt, mener jeg Rosvolds framstilling blir for ensidig. Han treffer delvis på virkelighetsbeskrivelsen, men bommer i løsningsforslaget. For mens kritikken mot lærerlønna er forståelig, retter han baker for smed når han retter hovedskytset mot fagbevegelsen og frontfagsmodellen.
Rosvold tegner et bilde av et system der lærerlønna har stått stille i to tiår, og der fagforbundene har sett på uten å handle. Det er en overdrivelse. Lærerlønna har hatt svak og ujevn utvikling. I enkelte perioder har den holdt tritt med prisveksten, i andre perioder har kjøpekraften gått ned. Det er reelt at lærerne har hatt svakere lønnsvekst enn sammenlignbare grupper med høyere utdanning, men bildet er mer sammensatt enn Rosvold gir inntrykk av.
Den kollektive forhandlingsmodellen har ikke skapt stagnasjon, den har tvert imot hindret at forskjellene har blitt enda større. Frontfagsmodellen har bidratt til at lærere, sykepleiere og andre i offentlig sektor har hatt et visst vern mot tilfeldige kutt og lønnsdumping. Utfordringen ligger ikke i selve modellen, men i hvordan rammene brukes. Forhandlingssystemet gir rom for prioriteringer, og det rommet må utnyttes bedre til å løfte lærerne.
Løsningen er ikke å flytte lønnsdannelsen inn i politikken. Det vil gjøre lærerlønn til en del av de årlige budsjettforhandlingene og skape en kamp mellom profesjoner og grupper der noen vil vinne, men gjennom det gjøre alle til tapere. Et slikt system vil svekke fellesskapet på arbeidstakersiden og undergrave prinsippet om rettferdig og ansvarlig lønnsdannelse.
Lokale forhandlinger svekker fellesskolen
Løsningen er heller ikke å flytte lønnsmassen til lærere enten hit eller dit. Sentrale forhandlinger er vårt viktigste verktøy som ivaretar vårt viktigste maktmiddel, streik. Jeg vil på det sterkeste advare mot fortellingen om at løsningen er å flyttes til et kapittel med lokale forhandlinger. Det vil være et banesår for fellesskolen, med klare forskjeller på rammer og muligheter mellom kommuner, og vil skape et a- og b-lag i norsk skole, basert på kommunens økonomi.
Frontfagsmodellen beskrives av kritikere ofte som en tvangstrøye, men det er den som har sikret lærerne en stabil og forutsigbar lønnsutvikling over tid. Den bygger på solidaritet mellom yrkesgrupper og på ansvarlighet i forhandlingene. Alternativet, der politikerne fordeler lønnsmidler etter hvem som roper høyest, vil føre til et kappløp mellom profesjoner og svekke samholdet. Det vil være negativt for alle.
Løftet må skje innenfor fellesskapet
Kampen for høyere lærerlønn må derfor føres innenfor modellen, ikke mot den. Fagbevegelsen må bruke det handlingsrommet som finnes mer offensivt. Vi må vise at det er mulig å prioritere offentlig sektor og utdanningsgrupper uten å bryte med fellesskapet. For lærerne er det avgjørende at vi løfter i flokk, ikke prioriterer enkelte stillinger eller skoler.
Vi må alle jobbe for at lønnsveksten for utdanningsgrupper som lærere reflekterer både utdanningsnivå, ansvar og samfunnsoppdrag. Og viktigst, vi må vise gjennom solidaritet og handling at rekruttering og kompetansebevaring i offentlig sektor er et felles gode som må løftes som del av helheten, ikke som en særinteresse.
Ansvar og finansiering må forankres i systemet, ikke i politiske budrunder. Lærerlønn må ikke bli et tema for lokal eller nasjonal partipolitikk. Det undergraver hele poenget med kollektive avtaler og skaper risiko for kannibalisering av felles lønnsmasse, der profesjon står mot profesjon. Staten må ta ansvar for at kommuneøkonomien gir rom for reell lønnsvekst, men uten å gripe inn i selve lønnsdannelsen.
Kompetanse skal lønne seg
Lønnssystemet må bygges slik at kompetanse faktisk lønner seg. Det må lønne seg å ta videreutdanning, spesialisering og lederansvar i skolen. Dette må skje gjennom tydelige justeringer i minstelønnssystemet og karrierestigene i KS-området, ikke gjennom tilfeldige lokale tillegg.
Skal vi lykkes, må både lærerne og arbeidsgiverne oppleve at lønnsmodellen er rettferdig. Derfor må partssamarbeidet styrkes. Lønnsdannelsen må bygge på tillit, felles forståelse og langsiktig ansvarlighet, ikke på kamp om de samme kronene.
Jeg deler Rosvolds bekymring for at læreryrket taper terreng i konkurransen om høyere utdannede. Men løsningen er ikke å kaste bort den modellen som har gitt stabilitet og forhandlingsmakt, men å bruke den klokere og mer målrettet. Lærernes lønn må løftes gjennom sterkere prioritering i tariffoppgjørene, gjennom dokumentasjon av lønnsgapet og gjennom tydelige krav fra fagforeningene, ikke gjennom å bryte med den norske modellen.
Vi må stå i dette sammen. Fagbevegelsen, lærerne og arbeidsgiverne må ta ansvar for å finne løsninger som både sikrer lærernes lønn og ivaretar helheten i norsk arbeidsliv.
Rosvolds engasjement er viktig, og hans kritikk minner oss om hvorfor kampen for lærerlønna må fortsette. Men den må føres med de verktøyene som faktisk virker, nemlig fellesskap, frontfag og faglig styrke.
