Å fjerne fag er et forslag uten forankring

Grunnet synkende lese- og regneferdigheter blant norske elever ønsker Kari Nessa Nordtun å fjerne fagene engelsk, KRLE og samfunnsfag for første- til tredjetrinn. Forslaget synliggjør et annet problem i skolen: Tilliten til lærerens rolle og kompetanse.

Akkurat som i debatten om digitalisering og skjermbruk i skolen sender forslaget et signal som svekker tilliten til læreren. Det antyder at lærere ikke er i stand til å gjøre gode faglige og pedagogiske vurderinger for sine egne elever.

Måten Nessa Nordtun legger frem forslaget på fremstår både forhastet og drastisk, særlig fordi det ikke er tydelig forankret i forskning eller erfaringsbasert kunnskap. Nessa Nordtun sin invitasjon til debatt treffer hun derfor godt med. Som student og forhåpentligvis fremtidig lærer oppleves forslaget provoserende fordi den, som i skjermdebatten, viser en mistillit til lærerens evne til å bruke sitt handlingsrom som klasseleder.

Tror kunnskapsministeren at lærere, som i dag må gjennom en femårig masterutdanning, ikke er i stand til å legge opp til lek, aktivitet og gode læringssituasjoner for de yngste?

Hvis det er slik at man ikke har tillit til at lærere kan gjøre slike vurderinger, er det vanskelig å se for seg at søkertallene til lærerutdanningene vil stige med det første. Jeg mener utspill som dette har en signaleffekt som svekker læreryrket og gjør at vi går glipp av dyktige mennesker som kunne tenkt seg en jobb i skolen.

Jeg er overbevist om at enhver lærer som oppfyller dagens kompetansekrav, også er kompetent nok til å integrere lek og aktivitet i skolehverdagen uten at man behøver å fjerne hele fag. Fokus på hvordan man legger opp til fagene på virker langt mer hensiktsmessig enn å kutte viktige fag i opptil tre år. Engelsk har blitt vurdert som et sentralt fag allerede fra starten av skoleløpet, og har etter LK20 lagt opp 138 undervisningstimer i løpet av de første fire årene på barneskolen. Det er lite sannsynlig at LK20 ville lagt opp til 138 timer engelskundervisning i denne perioden om årene ikke hadde vært vurdert som viktige år for å legge et godt grunnlag for elevenes språkutvikling og videre språklæring.

Forhåpentligvis blir Nordtuns forslag kun stående som det Geir Røsvoll omtaler som et forhastet forslag. Vi må lytte til forskningen og til erfaringsbasert kunnskap. Vi må vise tillit til at dyktige lærere kan gjøre gode pedagogiske vurderinger. Da kan vi legge til rette for god undervisning og god læring for elevene, som tross alt er det viktigste.