NDLA – et offentlig monopol på digitale læremidler

Tenk deg at noen vil lage digitale lærebøker som skal være åpne for alle. NDLA (Nasjonal Digital Læringsarena) er en offentlig eid og produsert læringsressurs. Utgitt med en åpen Creative-Commons-lisens, som betyr at ressursene skal være åpent tilgjengelig. Absolutt alle skal kunne lese, dele og gjenbruke helt gratis.

Men nyttårsgaven fra NDLA til lærere og elever i Oslo er at de fra 1. januar møter svart skjerm. Nektes tilgang. Midt i skoleåret ble NDLA stengt. Vi forstår godt at lærere blir frustrert. Hvordan kunne dette skje?

NDLA finansieres av skattepenger. I stedet for å kjøpe lærebøker, læremidler og læringsressurser fra de som lever av å lage dem, betaler mange fylker for at egne lærere i tillegg til eller i stedet for lærerjobben bruker tid på å lage alternativt innhold. Oslo har fra starten ment at det er en dårlig idé å lage en offentlig monopolist for læremidler. Måtene fylker sender penger til NDLA på hindrer mangfold og konkurranse, og reduserer lærernes metodefrihet.

Oslos tidligere skolebyråd advarte kraftig mot NDLA. Arbeiderpartiets Tone Tellevik Dahl pekte på det positive for Oslo ved å stå utenfor. God skoleutvikling, og utvikling av flere gode alternativer for læremidler og læringsteknologi. Byråden bad andre fylker melde seg ut, og advarte sterkt mot å utvide NDLA også til grunnskolen, som planen var før.

Nå vil Akershus gjøre som Oslo og bestemme selv. Velge læremidler til elever og lærere uten å sende titalls millioner kroner bort fra skolene og rett til NDLA. Men etter at Akershus meldte seg ut sendte NDLA en uvanlig julegave til Oslo – et trusselbrev. Beskjeden var, betal nå, eller bli utestengt.

Når du får høre at en offentlig eid organisasjon stenger åpne nettressurser for offentlig bruk virker det helt koko. Eller som panikkpreget utpressing. For å fylle hullet i kassa etter Akershus, tvinge Oslo som ikke vil, og skremme andre fylker fra å velge selv.

Hva koster det om utpressingen virker?

Oslolærere skriver at NDLA er gratis, men det er det ikke. Og vi snakker ikke små summer. Bare i 2024 brukte fylkene 100 millioner kroner. Når NDLA snart har holdt på i 20 år nærmer vi oss to milliarder skattekroner.

For NDLA krever 600 kroner for hver eneste elev, uansett hvor mye eller lite det brukes, og uansett om elevene får læremidlene de trenger eller ikke. Med vel 22.000 videregående-elever i Oslo kommer prislappen på 13,3 millioner kroner. Oslo sliter økonomisk, og budsjettet for 2026 er allerede vedtatt av bystyret. Hvor skal pengene tas fra? Skal NDLAs utpressing gå utover skoletilbudet eller muligheten til å velge andre læremidler?

En Kopinor-rapport  har avdekket at NDLA i snitt mellom 2018 og 2023 allerede fikk 8 av 10 kroner som gikk til digitale læremidler i videregående skole. Året etter dokumenterte også Riksrevisjonen[1] at størstedelen av kaka i videregående går til den offentlige produsenten. Tall fra bransjestatistikken for forlag viser at det per elev brukes langt mindre på digitale læremidler i videregående skole enn i grunnskolen. Dette er mulig fordi fylkene sender deler av skolebudsjettet rett til NDLA, før resten av pengene sendes ut. Hadde alt gått rett til skolene, kunne lærerne fått velge selv.

Oslo har et valg

Oslo kan likebehandle NDLA med alle andre læremidler. Det er fullt mulig med den nye BRUK-ordningen der skolene bare betaler for det de bruker.

For ti år siden ville skolebyråd Tellevik Dahl ha en portal med oversikt over det som er tilgjengelig, så skoler og lærere enklere kan velge selv. Nå har Oslo laget den.

En modell for digitale læremidler som paradoksalt nok alle andre enn NDLA er pålagt å bruke. Lærere i Osloskolen har gjennom BRUK-ordningen tilgang til alle digitale læremidler, og kan bruke det de mener er best for sine elever. Skolene betaler bare for det de faktisk bruker. Selv om forlag og leverandører mener årslisenser er et godt alternativ, har Osloskolen bestemt at det faktisk er forbudt å selge årslisenser i Oslo. Skal det gjelde for alle andre enn NDLA, fordi de tyr til skitne metoder som utpressing?

Men har ikke NDLA alt man trenger? Langt ifra. En gjennomgang av NDLAs tilbud viser at over halvparten av Oslos elever på VG2 yrkesfag ikke får det de trenger med NDLA. På studieforberedende har Oslo nesten 1700 elever der NDLA svikter og ikke tilbyr noen programfag for deres studieretning. Likevel krever NDLAs at Oslo skal betale millionbeløp også for elevene som ikke får noe tilbud.

Ved å sette NDLA inn i BRUK-modellen kan Oslo stå fast ved den prinsipielle tilnærmingen de har hatt siden 2007: Velge noe annet enn et tilnærmet offentlig monopol blant digitale læremidler. Samtidig kan lærere få tilgang på de NDLA-ressursene de trenger for å forberede elevene til eksamen.

Med NDLA i BRUK-portalen kan de lærerne som vil ha NDLA fortsette å bruke det, og for første gang får vi vite hvor mye NDLA brukes og hva man får for pengene. For første gang kan alle som lager læremidler konkurrere med NDLA på like vilkår.

For nå kveler NDLA sakte mangfoldet. I grunnskolen trenger 620.000 elever lærebøker og læremidler til 50 fag eller læreplaner. I videregående skole skal det lages bøker og læremidler til hele femten ulike studieprogram, og veldig mange flere fag med nesten ti ganger flere læreplaner enn i grunnskolen, men elevtallet er under en tredel (190.000).

Når NDLA får forsyne seg med nesten hele budsjettet selv om de slipper unna å konkurrere som alle andre, og selv om en mengde fag mangler, sier det seg selv at det blir høyrisikosport for andre å gamble på at det blir nok brukere av læremidlene de lager til at de ikke går i minus.

Hvis Oslo melder seg inn i NDLA, styrker de et system som gir lærere og elever dårligere tilbud og mindre valgfrihet. Det offentlige har klekket fram en gjøkunge som nå ikke bare har presset ut de andre, men begynner å true foreldrene for å få mer. Heldigvis finnes det et bedre alternativ for Oslo enn å gå med på utpressing.

(Bilde: Skjermdump fra Oslo Economics-rapport)

[1] Figur 7 Utgifter til læremidler i videregående skole, Dokument 3:17 2024-2025, s. 17.