Ansatte i barnehage og skole må ha kunnskap for å beskytte mot overgrep

Barna våre tilbringer store deler av barndommen i barnehage og på skole. I dag går over 90 prosent av alle barn i barnehage.

Som foreldre kan vi kjenne på både takknemlighet og uro over denne utviklingen. Takknemlighet fordi barna våre møter trygge felleskap, og uro fordi vi vet at når så mye av barndommen leves der, er barna sårbare hvis de voksne ikke handler når noe er galt.

De voksne som møter barna hver dag er helt sentrale i å oppdage tegn på vold, overgrep eller omsorgssvikt. Under pandemien ble dette ekstra tydelig. Da samfunnet stengte ned, var en av de største bekymringene nettopp at barn mistet tilgangen til sitt viktigste sikkerhetsnett utenfor hjemmet. Samtidig er den rystende overgrepssaken på Romerike en brutal påminner om at risiko for vold og overgrep ikke bare finnes i hjemmet.

Menneskerettighetene forplikter

Norge er forpliktet etter blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon, FNs barnekonvensjon, Lanzarotekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen til å ha et helhetlig system som forebygger og bekjemper vold, overgrep og omsorgssvikt. De som jobber i barnehagen eller på skolen må ha kunnskap som setter dem i stand til å oppdage det, og til å hjelpe barna.

I Norge har alle, også privatpersoner, en straffebelagt plikt til å søke å avverge en del alvorlige straffbare handlinger gjennom anmeldelse til politiet eller på annen måte. Denne plikten gjelder uavhengig av taushetsplikt, og omfatter blant annet mishandling i nære relasjoner, grov kroppsskade og voldtekt. Avvergeplikten gjelder også når krenkelser skjer i institusjoner som skole og barnehage.

Har du en jobb der du kan få informasjon som gjør at du mistenker eller forstår at noen utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt, må du også vite om andre regler. Offentlig ansatte har en egen meldeplikt til barnevernet. Og forvaltningsloven gir adgang til å dele informasjon, så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse.

Dette er systemer vi er pålagt å ha etter menneskerettighetene, og taushetsplikt skal ikke være en hindring for å melde fra om mistanker om alvorlig vold, overgrep eller omsorgssvikt. Barnet skal først og fremst få hjelp.

Praktiske barrierer

Over en årrekke har ulike offentlige utvalg, fra Barnevoldsutvalget i 2017 og sist Voldtektutvalget i 2024, samt Riksrevisjonen i 2022, undersøkt myndighetenes innsats på voldsfeltet. Det har blitt identifisert flere utfordringer knyttet til avvergeplikt og hvordan informasjonsflyten i tjenestene fungerer i saker der man får opplysninger om eller mistenker at vold, overgrep eller omsorgssvikt skjer.

Konklusjonen er tydelig: Folk er usikre på reglene, taushetsplikten tolkes ofte strengere enn nødvendig, og det har vært diskusjoner om regelverket bør gjøres mer pedagogisk.

Resultatet er at det er risiko for at barn som behøver hjelp, ikke får det. Tenk på fireåringen med mye vondt i magen og uforklarlige blåmerker – hva gjør den barnehageansatte som møter ham hver dag, når hun kjenner på uroen?

Hva kan man gjøre?

Myndighetene har over flere år satt i gang tiltak. For eksempel har nettsiden plikt.no nylig lansert et eget e-læringskurs for ulike offentlige tjenesteytere om disse reglene. Myndighetene har også publisert en egen veileder om regelverket, og har et pågående arbeid om å integrere denne bedre i tjenestene. Dette er bra.

NIM har blant annet anbefalt at myndighetene bør vurdere å etablere en nasjonal rådgivningstjeneste som kan gi konkret rådgivning i enkeltsaker. I Kristiansand kommune har en variant av en slik rådgivningstjeneste blitt testet ut allerede, tilsynelatende med gode resultater.

Et annet tiltak vi tror vil ha effekt finnes i regjeringens egen opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028). Her forplikter regjeringen seg til at eiere av barnehager, skoler og SFO/AKS får god tilgang til pedagogiske ressurser for å øke kompetansen hos de ansatte.

Kunnskap er avgjørende

Uten kunnskap om hvordan fenomener som vold, overgrep eller omsorgssvikt mot barn foregår, kan ikke de voksne rundt barnet oppdage hva som skjer. Og uten kunnskap om hva du så skal gjøre, for eksempel hvem du skal snakke med uten å bryte taushetsplikten, kan du som barnehageansatt, lærer eller helsesykepleier på skolen heller ikke bringe det du oppdager videre til dem som kan hjelpe barnet.

Barnehagene og skolene er pålagt å ha denne kunnskapen hos sine ansatte, og det gjøres allerede mye for å få dette til. De nevnte utredningene viser samtidig at manglende kunnskap er en barriere mot reell beskyttelse av voldsutsatte barn.

Statusrapporten for opptrappingsplanen fra juli 2025 viser flere tiltak på trappene. Men tiltaket om kunnskapsløft er enda ikke igangsatt. Det bør prioriteres.

En nasjonal rådgivningstjeneste for å hjelpe dem som passer på barna våre, bør også testes ut.