Jeg kjenner på uro når barns lek skal handle om krig

Barn løper rundt med duploklosser som pistoler. De ler, roper og skyter på hverandre. Noen faller dramatisk, andre redder liv. For mange er dette bare lek – men for noen barn kan det kjennes annerledes.

Klokken er 9.30, og som så mange andre dager i barnehagen, løper guttene rundt. I hendene holder de klosser som har blitt til pistoler. De skyter mot hverandre, roper, hopper, gjemmer seg, ler. Tre andre barn kommer til med pistoler bygget av duplo – «Kan vi også være med?» roper de ivrig. «Jaaa! Men dere må skyte!» svarer de som allerede er med i leken.

Plutselig er alle i en annen verden. De lever seg inn, kroppene beveger seg i takt med handlingen, latter og skrik fyller rommet. Men i neste øyeblikk skjer noe som får meg til å stivne. En fireåring blir «skutt» av en annen. Han faller dramatisk ned på gulvet, kroppen rister som i en voldelig krigsscene. Jeg kjenner et ubehag som går gjennom hele kroppen. Hvordan kan et barn på fire år klare å gjenskape en slik scene? Er dette øyeblikket hvor vi burde stoppe leken?

En jente kommer løpende. Hun legger en liten kopp mot «såret», og gutten «overlever». Leken fortsetter, høyere og villere. Ansatte går forbi, smiler – et stille, uuttalt samtykke til at leken får fortsette.

Så fanger blikket mitt en annen jente, gjemt bak sofaen. Hun holder seg for ørene, øynene fulle av frykt. Hun er fra et krigsrammet land og snakker ikke så godt norsk. Når jeg nærmer meg, begynner hun å gråte…

Denne typen lek finnes i nesten alle norske barnehager. Barn leker med våpen, krig, fangenskap, død. Noen ganger prøver jeg å foreslå en annen versjon: «Hva om vi later som vi tar bilder av hverandre i stedet?» Eller: «Hva om vi fryser hverandre som Elsa i Frost?» Men da mister leken raskt interessen jeg blir overflødig.

Et sted inni meg liker jeg ikke denne typen lek. Ikke bare som spesialpedagog, men som menneske. Kanskje fordi den minner meg om sider av verden som jeg skulle ønske barna slapp å speile. Samtidig vet jeg at dette er en del av barns utvikling en måte å utforske makt, frykt og samhold på.

For blir mennesker som starter kriger, krigerske fordi de som barn skjøt med pinner i skogen? Jeg vet ikke.

Men et sted inni meg håper jeg at norske barnehager kan være fristeder uten krig, våpen og død. For… er lek egentlig bare lek?

Hva tenker du?