Ikke glem motstandens plass i barnehagen

Debatt: Jeg har kjent på en undring. Jeg lurer på om deler av den spesialpedagogiske tenkningen som løftes frem i barnehagen i dag også brukes til å forsvare en stadig billigere og mer effektiv drift av barnehager?

Publisert

I praksis opplever jeg at inkludering noen ganger oversettes til at vi må gjøre alt så gjennomførbart som mulig for alle, innenfor de rammene vi har. Når det skjer, blir det mindre rom for motstand, medvirkning og det uforutsigbare.

Er det ikke nettopp der mye av læringen skjer?

Jeg tror ikke motstand er noe barn skal skjermes fra. Motstand er en del av å være menneske. Det er gjennom å møte noe som er litt vanskelig, litt ubehagelig, litt krevende at barn utvikler selvregulering, utholdenhet, indre motivasjon og lærelyst (sammen med trygge voksene som gjør god reguleringsstøtte og tilrettelegger for lek). Dette vet vi fordi vi sitter på en del kompetanse og kunnskap om dette ute i barnehagene.

Jeg opplever også et godt samarbeid med spesialpedagoger, dette handler ikke om dere. Dette er en del av noe større enn enkeltpersoner eller enkelt artikler i media.

Jeg er redd for at hvis vi nå oftere og oftere blir nødt til å tilpasse oss bort fra det som er krevende så risikerer vi å gjøre barnehagehverdagen for enkel, for mekanisk. Vi går glipp av viktige demokratiske danningsprosesser. Demokrati handler ikke om at man skal få sin vilje eller at det skal være enkelt. Det som er enkelt er å få en beskjed og utføre det uten å stille spørsmål og uten å forstå hvorfor, men det er jo ikke demokrati.

Jeg vet at dette er et komplekst sammensatt tema. Mange vil med rette si at tilrettelegging ikke handler om å senke krav, men om å gi barn ulike veier inn i fellesskapet. At motstand ikke skal fjernes, men det skal reguleres og støttes. Dette er jeg helt enig i, i teorien, det er jo dette vi ønsker og prøver så godt vi kan å tilrettelegge for.

Utfordringen jeg ser oppstår når dette idealet ikke følges av styrket bemanning og tid, kanskje bare kompetanse. Dette skjer samtidig som rammene (som ofte stammer fra budsjettkutt) snevrer inn hvem som får spesialpedagogisk støtte og vedtak. Når vi skal romme flere barn med ulike behov uten at rammene rundt oss styrkes så blir tilrettelegging fort et middel for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg er redd fokuset forskyves stille fra utvikling til drift.

Har inkludering i noen sammenhenger blitt et språk som skjuler at vi egentlig mangler ressurser? At vi må organisere for minst mulig motstand fordi det er det eneste som er mulig innenfor dagens rammer?

Når vi nå går ut og markerer barnehagedagen “Rom for alle”, så kan vi ha dette i bakhodet og fortsette å belyse hvor viktig det er med en styrket bemanningsnorm i barnehagen.