Jeg vil lede med menneskelighet, men systemet tillater det ikke

Når kontroll erstatter relasjon, mister vi det viktigste: nærværet. Jeg vil lede med varme og tilstedeværelse, men systemet er ikke laget av pedagoger.

Jeg har jobbet i barnehage siden 2001. Jeg er barnehagelærer og har tre masterprogram i ledelse. Jeg kan teoriene, modellene, styringsverktøyene og rapporteringsrutinene.

Men det jeg ikke lærte i noen av dem, er hvordan man leder mennesker i et system som er bygd for økonomi, ikke for trivsel, barndom og relasjoner.

I barnehager, skoler og helsevesen møter vi stadig flere krav om kontroll, dokumentasjon og målbare resultater.

Det kan se effektivt ut på papiret, men i praksis presser det ut det som faktisk holder kvaliteten oppe: varme, relasjon og tilstedeværelse.

Når ledelse blir mer styring enn samspill, dør noe grunnleggende, engasjementet, autonomien og tilknytningen.

Alle skal være like. Vi skal ha planer for alt, og alt skal gjøres på samme måte, uavhengig av hvem vi jobber med eller hvor vi er.

Men mennesker vokser ikke i maler; de vokser i relasjoner.

Vi snakker mye om relasjonsledelse i barnehage og skole. Vi lærer om trygghet, dialog og tillit, og alle nikker gjenkjennende.

Men i praksis får relasjonsledelse dårligere kår i et system som er mer opptatt av kontroll enn kontakt.

Vi måler alt som lar seg måle: temperaturen i kjøleskapet, om telefonledningen henger riktig, og vi fyller ut skjema før hver eneste tur.

Men vi måler ikke det som virkelig betyr noe, trygghet, tilhørighet og fellesskap.

Vi har handlingsplaner for psykososialt miljø, men lite tid til faktisk nærvær.

Det er et stort misforhold mellom det som er lovlig og det som er godt.

Dette misforholdet merkes aller tydeligst i barnehagen, der teorien om ledelse møter virkeligheten med bleiebøtter, møter og magiske øyeblikk på gulvet.

Ledelse i barnehage krever noe mer, og noe helt annet, enn ledelse i andre sektorer. Likevel snakkes det nesten ikke om det.

Ingen andre ledere har så mange motstridende krav i samme arbeidsdag: pedagogisk utvikling, relasjonsarbeid, veiledning, planlegging, dokumentasjon, observasjon, HMS, møter, foreldresamarbeid og praktiske oppgaver.

Alt dette skal den pedagogiske lederen håndtere, uten å ha fått tiden til å gjøre det.

Man trenger ikke være rakettforsker, eller barnehagelærer, for å se at her har noen bommet.

Og hvem kan da forvente at pedagogene skal være levende til stede med barna?

De får ikke fri fra skjemaene, samtalene eller møtene.

De står i to verdener samtidig, og taper i begge.

Vi krever nærvær, men gir ikke rom for det.

Levende ledelse betyr å skape strukturer som tåler mennesker, ikke systemer som prøver å endre dem.

Det betyr å bygge kultur før kontroll, relasjon før rapport.

Det betyr å være modig nok til å stille spørsmål når “sånn gjør vi det” har erstattet “hvorfor gjør vi det?”.

For meg handler god ledelse ikke om å stå over folk, men å stå med dem.

Vi trenger flere ledere som tør å være levende, i et system som ikke var bygget for oss, og med en ledelsesteori som aldri var utviklet for barn.

De fleste ledelsesmodeller er laget for industri og økonomi, ikke for relasjon, utvikling og lek.

Derfor kan ikke vi som jobber med barn lede på samme måte som store, analytiske virksomheter.

For barna trenger ikke styring, de trenger trygghet, blikk og tilhørighet.

For på et eller annet tidspunkt må noen tørre å spørre om det finnes en sammenheng mellom barns forutsetninger i barnehagen, volden vi ser i barneskolen, og ungdomskriminaliteten som preger nyhetsbildet.

Vi må tørre å spørre hva som skjer når barn, helt fra de er ti måneder gamle, vokser opp med ukjente vikarer, for få voksne og med lange dager der de altfor ofte må stå alene med følelsene sine.

Da hjelper det lite at vi har krysset av for at yoghurten har det bra i kjøleskapet.