Her har elevene «snøballkrig» innendørs

De flyr ganske sakte gjennom lufta. Ikke er de like harde som snøballer heller – og det er litt av poenget.

Kroppsøvingslærer Håkon Bondevik Haga rigger klart til gymtime for førsteklasse på studiespesialiserende fag. 

– Det eneste er at de blir litt dårligere etter hvert, og det er kanskje ikke så miljøvennlig, smiler han.

Det er snøballene han refererer til, ikke elevene. Miljøperspektivet kan forsvares med at dette ikke akkurat er en ukentlig aktivitet. Men at det funker, er kroppsøvingslæreren overbevist om. 

Han har hatt «snøballkrig» med elevene sine i 20 år.

Vi er på Hartvig Nissens skole på Frogner i Oslo, en videregående skole som kanskje er mest kjent for sitt yrende teater- og revymiljø. Men akkurat nå er det kroppsøving som gjelder. 

I en flunka ny og moderne gymsal med mykt gulv og lyddempede vegger, står Haga og frisker opp spillereglene for elevene. Samtidig pakker han ut plastposer med sammenrullede aviser inni.

Det er det som er snøballene.

– Det fine med dette er at det er veldig høy aktivitet, og det passer for alle. Du trenger ikke ha noen fysiske forutsetninger, for du finner din plass i spillet, forklarer han.

Når trening blir lek

Klassen deles i tre. To av lagene skal konkurrere mot hverandre, mens det tredje laget blir heiagjeng på siden. Mellom lagene er det satt opp ulike hindringer, og målet er å stjele alle kjeglene til motsatt lag.

Og så gjelder det å ikke bli truffet av en snøball underveis.

Haga blåser i fløyta, og spillet er i gang. Straks er elevene oppe i et voldsomt tempo, de løper og ler og gir seg fullstendig hen til leken.

– Det ser skikkelig gøy ut, faktisk.

– Jeg får alltid lyst til å være med, innrømmer gymlæreren. 

– Og det fine er at de trener uten å tenke over det.

Han er inne på lagspillets magiske drivkraft; leken. Håkon forklarer at det også er en god mulighet for elevene å lære litt fair play.

– Man merker ikke alltid om man blir truffet eller ikke, og da kan det være en fin trening i å løse konflikter, sier han.

Når elevene blir truffet av en snøball, blir de «straffet» med en runde styrkeøvelser på sidelinja. Deretter får de lov å være med igjen.

– Det er også litt taktikk i dette, med å prøve å finne ut hvordan man skal vinne, fortsetter han.

Gjengen på gulvet er 16 år gamle, men snøballkrigen kan kjøres fra tredje klasse på barneskolen og oppover, forteller gymlæreren.

– Da er det stillingskrig i bånnoppgjøret her, kommenterer Haga fleipete ut i salen, mens lagene går inn i siste og avgjørende snøballkamp. 

Blått lag vinner. Premien er en runde i styrketreningsrommet. 

Det er læreplanene som har forandret seg, ikke elevene

Bondevik Haga lærte snøballspillet av en lærer han hadde på folkehøgskole tilbake i 1996. Der ble han fortalt at det visstnok stammer fra et forsøk på en japansk OL-gren.

Senere utdannet han seg til matte- og kroppsøvingslærer, og har kjørt snøballkrigen jevnt og trutt med elevene siden.

– Du som har hatt så mange kull med elever i kroppsøving – ser du noen tendenser i gymfaget?

– Jeg tror ikke elevene er så fryktelig forskjellige fra tidligere. Kanskje er det litt større forskjell i nivåene, færre som er glade i å løpe og være aktivitet. Og i friluftsliv kommer de kanskje med veske i stedet for sekk.

Det er også mer ujevnt i utstyrsparken hos ungdom enn tidligere, der alle før var utstyrt med ski og skøyter. Haga tror det handler om en mer stillesittende samfunnsendring. Men utenom det, er ungdommene ganske like som før. 

Derimot ser han en stor forskjell på læreplanene i kroppsøvingsfaget og hvordan vurderingene skal gjennomføres, kontra tidligere. 

– Det er kjempevanskelig. Jeg skulle virkelig ønske at jeg slapp å vurdere elevene, og heller bare kunne undervise dem. Hatt masse aktivitet og lært dem ting, og at man heller kunne skrevet en kommentar i stedet for en tallkarakter.

Det er ikke bare Haga som synes læreplanene i kroppsøvingsfaget er vanskelig å tolke. Stadig flere avgangselever på videregående går ut med seks i kroppsøving, og lærere forteller om et økt press på å gi gode karakterer.

– Akkurat det kjenner jeg litt på selv, at det er vanskelig å argumentere for hvorfor elevene ikke skal få en høyere karakter, sier han.

Han savner å kunne måle ferdighetene til elevene, og synes læreplanen fokuserer for ensidig på utvikling og innsats. Derfor har han antakelig gitt elevene litt høyere karakterer de siste årene, enn det han egentlig ønsker.

– Det er vanskelig ut ifra læreplanen å si hva elevene faktisk skal kunne, sier han.