MEST LEST
Større rett til amming i tariffavtalen enn i loven
Debatt: I et innlegg i Utdanningsnytt om ammefri tillegger lektor og småbarnsmor Alexandra Flaa KS flere roller som vi ikke har. Det krever en opprydning.
Aller først: KS og kommunene er positive til amming og fri til amming. Derfor er ordningen i hovedtariffavtalen i kommunesektoren bedre enn arbeidsmiljøloven krever. Loven gir rett til én time lønnet ammefri per dag, mens tariffavtalen gir rett til inntil to timer lønnet ammefri per dag. Dette gjelder fram til barnet er ett år.
Når barnet har fylt ett år, har ikke arbeidstakere lenger rett til lønnet ammefri etter loven, men til én time ulønnet permisjon per dag. I tariffavtalen for kommunesektoren er hovedregelen den samme, men det kan gis lønnet ammefri inntil to timer per dag dersom særskilte behov hos barnet gjør det nødvendig å amme i arbeidstiden. Dette er altså ment som et unntak for de som trenger det aller mest.
KS er arbeidsgiverorganisasjon for alle kommuner og fylkeskommuner, unntatt Oslo, men det er hver enkelt kommune og fylkeskommune som er arbeidsgivere for sine ansatte. KS inngår en likelydende sentral hovedtariffavtale med alle forhandlingssammenslutningene, så det er ikke noen forskjell på avtalene, slik Flaa antyder.
Særskilte behov
Flaa skriver at det var KS som i 2022 endret bestemmelsen om ammefri i hovedtariffavtalen, da presiseringen om «særskilte behov» ble tatt inn. Men det er ikke slik at KS som arbeidsgiverorganisasjon ensidig kan endre tariffavtalen. Dette var en endring som KS og arbeidstakerorganisasjonene ble enige om gjennom forhandlinger og mekling.
Det var KS som brakte temaet inn i forhandlingene, fordi det var et klart ønske fra kommuner og fylkeskommuner om å avgrense bestemmelsen om lønnet ammefri. Men endringen var altså en del av meklingsløsningen i tariffoppgjøret i 2022, som alle parter stilte seg bak.
Bestemmelsen i hovedtariffavtalen sier ikke noe om hvordan «særskilte behov hos barnet» skal dokumenteres. Derfor har KS gitt en veiledning om hvordan dette skal forstås, slik vi gjør om flere bestemmelser i avtalen. Det viktigste her er at fagpersonen som følger opp de særskilte behovene hos barnet bør dokumentere at barnet må ammes i arbeidstiden. Det står videre at det kan være fastlege eller helsestasjon.
Lønnet ammefri
Det nevnes som et eksempel at «særskilte behov» kan være «premature barn som sliter med å ta til seg annen næring og heller ikke kan ta flaske.». Det står veldig klart at dette er et eksempel, og ikke en uttømmende begrensning, slik Flaa skriver. Det kan være andre grunner enn at barnet er prematurt som gjør at helsepersonell vurderer at barnet må ha morsmelk flere ganger om dagen, og at amming derfor må foregå i arbeidstiden. Helsepersonell som følger barnet, står fritt i sin faglige vurdering av om barnets særskilte behov gjør det nødvendig å amme i arbeidstiden.
Men det skal være seriøse helseaktører. KS har vært kritiske til digitale tjenester, som gir «ammeattest» nærmest automatisk, uten at de for øvrig følger opp barnet særskilte behov.
Mitt klare inntrykk er at ledere og ansatte i de aller fleste tilfeller snakker godt sammen og finner ut av hvordan det kan tilrettelegges for ammefri både før og etter at barnet har fylt ett år.
Amming er sunt for både mor og barns helse, som Flaa skriver. Men bestemmelsen i tariffavtalen er altså ment som et unntak for de barna som trenger det aller mest. Hvis Flaa ønsker bedre vilkår for amming generelt, så er det lovgiver på Stortinget som er rett adressat. Dette gjelder lønnet ammefri. For dem som ønsker å prioritere amming utover ett år, gir loven rett til ulønnet permisjon til å gjøre det i arbeidstiden.
