Vi trenger en nasjonal transportplan for skole

Det er tid for høstferie og landets lærere får en pust i bakken. Det samme gjelder for barn og unge som har gode støttespillere rundt seg på hjemmebane eller slekt å besøke. 

Da er det godt med litt ferie. For andre er det alenetid og lediggang.

Litt skipsforlis først

Slekta mi er fra Vestlandet og jeg er glad i bølgemetaforen. Jeg har sett Stadhavet reise seg og kjent Måløy-brua gynge på vei over til besteforeldre. Bestemor støttet Redningsskøytene og snakket om liv som hadde gått tapt i havgapet og familier uten forsørger. 

Med bestefar gikk jeg hånd i hånd ned på kaia for å hilse på Hurtigruta som la til kai presis hver ettermiddag. Jeg følger derfor litt ekstra med på utredninger om Stad skipstunnel som skal hindre skipsforlis og tap av mannskap i det frådende havgapet i vest. Prosjektet er sendt tilbake til Stortinget for ny behandling på grunn av for høy prislapp og for lav samfunnsnytte. 

Hva er koblingen til skole, tenker du kanskje nå? Jo, skole handler også om å redde liv og spare samfunnet for store summer.

Over til skolehavari

Om to uker legges budsjettet for 2026 fram. Det siste året har vi vært oversvømt av skolestruktursaker og hørt om foreslåtte nedleggelser både med og uten hjelp fra KI. Konsekvensene av drastiske kutt kommer nå til overflaten. Det rapporteres om klasser med 32-37 elever (Furuseth og Neerland Berglund i Aftenposten, 9.9.2025), og vi hører jevnlig om uforsvarlige arbeidsforhold for lærere og elever i smekkfulle sammenslåtte klasser. 

Skolene rapporterer om et økt antall elever med rett til individuell tilrettelagt opplæring både for elever ved avdelinger for individuell tilrettelagt opplæring og for elever med vedtak om individuell tilrettelagt opplæring i ordinært opplæringsløp.

Avvik meldes, men det når ikke frem. Lærere og skoleledere står fram, men ingen ting skjer.

Så smeller det. I Pilestredet slipper to 13-åringer håndgranater på oppdrag for kyniske bakmenn. Skoleelever. Samme uke angriper en 13-åring en annen ung gutt med kniv på Haugerud. Skadene er kritiske. I april ble et homofilt par angrepet med kniv av tenåringer. Tamima ble drept av en 18-åring motivert av politiske overbevisninger. De er skoleelever som har havarert.

– Vi kan ikke ha det sånn, sier byrådslederen i Oslo.

– Dette er en situasjon vi har advart om lenge, sier politiet.

– Det må kraftigere tiltak til for å bekjempe kriminalitet utført av barn, sier politimesteren i Oslo.

– Det er urovekkende at stadig yngre begår stadig mer alvorlig kriminalitet, sier statsministeren.

Samfunnet har sviktet, sies det. Samfunnet må på banen, sies det. Samfunnet har vært for naive, sies det. Foreldre, politiet og skolen må jobbe bedre sammen, sies det. 

Men hva betyr det egentlig? 

Jo, det betyr at når samfunnet rammes av innsparinger og budsjettkutt, får det konsekvenser. I verste fall fatale.

Barn er sårbare

Jeg tror det er på tide å bytte ut merkelappen sårbare barn med noe mer presist. Alle barn er i utgangspunktet sårbare hvis de ikke blir sett, hørt og tatt vare på av voksne. Jo fullere vi pakker klasserommene og jo mer vi kutter i bemanning i livsviktige støttetjenester (laget rundt), jo mer sårbare sørger samfunnet for at barna blir. Resultatet er at antallet utsatte barn øker, de som er et lett bytte for grov utnyttelse på sosiale medier og rekruttering til kriminelle nettverk.

Noen barn har ikke bakkemannskap hjemme eller en solid vennekrets som vil dem vel. Noen barn er ikke del av et idrettslag eller en teatergruppe. Noen velger lettere feil gjeng. Når barna mangler vern i hverdagen, da skal barnevernet gjøre nettopp det – verne barnet. Da må det være nok folk på vakt.

Det handler om de barna som sitter med de aller dårligste kortene på hånda. De som har opplevd vold, misbruk og overgrep fra sine nærmeste, og som er så langt fra trygge og gode oppvekstvilkår som det er rå å komme. Det handler om barn som utøver grove kriminelle handlinger med stort potensiale for å utøve vold. Derfor blir de tatt hånd om av barnevernet, ofte et stykke unna miljøet de kom fra. En del på institusjoner med kun ett barn og en bemanning på to-tre voksne. 13-åringer, barn, der fylkeskommunen har ansvar for at de kan oppfylle sin plikt til opplæring. Det bør være lett å skjønne at barn i denne kategorien ikke kan gå på nærskolen sin i ordinære klasser.

På varsomt vis møtes de av redningsmannskapet på spesialskoler der opplæringen gis etter barnets behov ved forskjellige avdelinger. Der jobber ansatte som makter å bygge bro over til nærskolen og sørger for gradvis tilpasning til smekk fulle klasser. Det kan være lærere med imponerende bicepser og tatoveringer, men som slettes ikke er tøffe i trynet. Jeg har møtt flere, og finere folk skal du lete lenge etter. Der finner du spesialistene med handlekraft og klokskap ut i fingerspissene som kun med et blikk til en kollega kan avverge livsfarlig eskalering. Mange barn blir lirket over på rett spor med omsorg og forståelse. Ikke ved at det kastes ut en redningsbøye fra land, men ved at noen hopper uti og redder den som er i ferd med å gå under.

Disse lærerne fortjener samfunnets fortjenestemedalje hver måned, men de som jobber ved Østfold fylkeskommunale skole (ØFS) har fått sparekniven på strupen. En innsparing der det skal kuttes nesten 40% av dagens budsjett gjennom «en samlokalisering av to avdelinger fortrinnsvis ved en videregående skole» sammen med bedre «ressursutnyttelse» av personale. Lærerne er forbanna, fortvilte og oppgitte over at politikere fatter beslutninger på grunn av manglende bevilgninger fra staten. Over at politikere ikke skjønner at elever med voldspotensiale ikke bør være samlokalisert, og absolutt ikke ved en ordinær skole. Og at de aller mest sårbare elevene ikke kommer til å møte opp dersom avdelingen ligger ved en videregående. Frafallet vil øke og det vil garantert gå åt skogen, ifølge en lærer.

Det trengs tilpasninger til den enkelte, det trengs lys i begge ender av tunnelen, og det trengs lyskastere inne i tunnelen. Noen ganger trengs det en med hodelykt som holder deg i hånda gjennom tunnelen. Det er det det handler om. Det er det desidert mest samfunnsnyttige i tillegg til det eneste riktig for å redde den enkelte.

I fjor ble det tatt ut 1396 siktelser mot barn under 15 år for alle typer vold eller mishandling, ifølge SSB. Antallet siktelser økte betraktelig mellom 2022 og 2023. Det ser altså ikke ut til at behovet for spesialskoler for disse barna forsvinner med det første.

Tilbake til starten som handlet om skipsforlis. Utredning av Stad skipstunnel er sendt tilbake til Stortinget for ny behandling. Jeg håper det samme skjer med skolebudsjettene som må justeres i tråd med utfordringene. Hva er prislappen på å ikke få elevene igjennom den mørkeste tunnelen? Hva er den negative samfunnsnytten når et barn ikke klarer seg?

Vi trenger ikke flere utvalg, men handling. Ikke flere utredninger, men nok folk med skoa på der barna er. Ikke flere kutt, men nok midler til å rette opp skuta. Kanskje det er på tide med en skolehavarikommisjon før flere liv går tapt?