Uklart hvem som bestemmer når skolefag legges om

Selv om det er kort tid siden forrige læreplanrevisjon for grunnskolen, er fagenes innhold nå på den skolepolitiske dagsordenen. Haugstadutvalget skal utrede fellesskolens rolle i fremtidens samfunn (Regjeringen, 2024). I påvente av utvalget har kunnskapsministeren gitt Utdannings­direktoratet i oppdrag å utvikle veiledende innholdslister for at elevene «i større grad skal få felles referanser, og lære mer om norsk historie og kulturarv.» (Regjeringen, 2025). Kunnskapsministeren vil likevel ikke vente på dette arbeidet, og har allerede foreslått å sløyfe samfunnsfag, engelsk og KRLE de første skoleårene (Aftenposten, 26. november, 2025).

Mulighetene for læreplanendringer reiser spørsmål om hvem som faktisk påvirker fagene, og om hvem som bør påvirke dem. Hvem har egentlig ansvaret for fagene? Alvoret i disse spørsmålene understrekes av at læreplan­endringer tidvis medfører dramatiske omlegginger av fag, slik det skjedde med historie i LK 2020 (Ferrer, 2025). Historiedelen av samfunnsfaget var knapt til å kjenne igjen etter denne reformen. Det samme gjaldt for geografi (Løken, 2025). Begge ble underordnet såkalte kjerneelementer, som ikke på noen måte speiler grunnelementer i de disiplinene samfunnsfaget er knyttet til.

Mange lærerutdannere i samfunnsfag er sterkt kritiske til det faget vi har fått (Klasse­kampen 31 oktober 2024), i likhet med norske historikere (Den norske historiske forening 2024). Vi diskuterer her påvirkning på fag med vekt på samfunnsfaget, men problematikken gjelder nok alle fag.

Hvem påvirker samfunnsfaget?

Man tenker seg gjerne at den politiske ledelsen gir oppdraget til den sentrale skoleforvaltningen, som innhenter sakkyndige råd og så tar avgjørelsen om læreplanen. Videre antas det gjerne at lærerne deretter fortolker og iverksetter læreplanen (Bakken 2023). Mye tyder på at dette ikke er et dekkende bilde (Børhaug & Helsvig, 2025). Her er det så mange aktører inne i bildet at det er vanskelig å si hvem som egentlig bestemmer og har ansvaret for fagenes innhold.

Når det gjelder selve læreplanen, har mange pekt på hvilken tyngde OECD og det internasjonale testregimet har fått (Børhaug & Helsvig, 2023). Påvirket av trans­nasjonale trender styrer sentralforvaltningen i prinsippet læreplanprosesser gjennom å opprette faggrupper som lager forslag, som sentralforvaltningen deretter vurderer og bruker nokså fritt (Koritzinsky, 2000; Løken, 2025). I disse faggruppene er det et tungt innslag av lærere, men vitenskapelig ekspertise på ulike fag ser i liten grad ut til å bli trukket inn i disse gruppene, som altså i stor utstrekning overstyres.

Det betyr imidlertid ikke at departementet og Utdanningsdirektoratet har kontroll over det som skjer. Det kan se ut til at den siste revisjonen av samfunnsfagplanen var kjennetegnet av en kombinasjon av uklare og motstridende prinsipper og krav, tidspress og manglende oversikt, i en grad som gjorde at utfallet ble noe som ingen hadde sett for seg eller vil ta ansvar for (Løken, 2025).

Som nevnt er ikke vitenskapelig ekspertise om skolens fag i særlig grad til stede i de gruppene som utarbeider forslag. Det kan også settes spørsmålstegn ved det faglige underlaget for både Ludvigsen-utvalget og for stortingsmeldingene som den nye læreplanen bygde på (Jøsok & Ryen, 2025). Det faglige underlaget fremstår svært smalt og fokusert mot nettopp internasjonal påvirkning fra blant andre OECD.

Læreplanene fikk stor oppmerksomhet fra ulike samfunnsinteresser. Mange interesseorganisasjoner deltok i høringsrundene, og disse la selvsagt til grunn at fagenes innhold kunne brukes for å fremme organisasjonenes interesser (Borge & Børhaug, 2025). Noen organiserte interesser lykkes bedre enn andre. Samiske forhold og seksuelle minoriteter fikk en stor plass i samfunnsfagets læreplan. Det gjorde også tiltak mot radikalisering og ekstremisme (Sjøen, 2025).

Lærerne var som nevnt til stede i faggruppene, og de deltok med høringsinnspill. Noen høringsinnspill kunne man finne igjen i sluttresultatet. Det må bemerkes at selv om det var hele fem høringsrunder, var de sterkt regulert av at høringsinnspillene skulle svare på spørsmål som begrenset hvilke tema som kunne tas opp (Borge & Børhaug, 2025).

Det er heller ikke slik at læreplanen overlates til lærerne i skolen når den er vedtatt. En kompleks vev av ulike organisasjoner utgjør et nokså tungt påtrykk på lærerne når det gjelder hvordan planen skal fortolkes og iverksettes. Forlagene som produserer lærebøker, er selvsagt viktige, men de er ikke alene om å være bindeledd mellom læreplan og lærere. For det første produserer Utdanningsdirektoratet veiledninger i stort omfang. Selv om slike veiledninger ikke er bindende, har de stor tyngde fordi de kommer fra den høyeste faglige instansen i sektoren. Dette er nok også direktoratets ambisjon, men i noen tilfeller er direktoratets veiledninger vage og generelt pedagogiske og regulerer i grunnen nokså lite (Langø, 2025). Det er ikke sikkert at direktoratet har så stor faglig styrke når det gjelder skolens fag. I den sammenheng er det interessant at Kunnskapsdepartementet har gitt sju stiftelser i oppdrag å forsyne norsk skole med undervisningsopplegg om demokrati og menneskerettigheter, finansiert av staten (Børhaug, 2025). At ikke-offentlige aktører på denne måten gis en rolle som faglig støtte betyr at også andre kan tilby slik faglig støtte selv om staten ikke har bedt dem om det. En stor andel av interesseorganisasjonene tilbyr da også støtte i form av læringsressurser og ferdige undervisningsopplegg (Borge & Børhaug, 2025).

Heller ikke på det lokale planet er lærerne overlatt til sitt eget skjønn. En langvarig satsing på skoleledelse og rektorutdanning har resultert i rektorer med betydelig styringsvilje på sine skoler. Fordi rektorene tenker at ledelse må omfatte hele personalet, bidrar rektorene mest til at pedagogiske hensyn, læringsmiljø og tverrfaglige tiltak får prege fagene. Rektorene legger i liten grad til rette for at fagene utvikles på egne premisser (Børhaug, Henriksen & Lotsberg, 2025). At pedagogisk tenkning med røtter i 1970-årenes sosialpedagogikk blir ensidig premissgiver for elevsentrerte fag der mye handler om det vage «å lære å lære», kaller Skarpenes og Hidle for pedosentrisme. De finner at det også preger samfunnsfagets læreplan (2025).

Eksemplene over er hentet fra boken Kampen om samfunnsfaget (Børhaug & Helsvig, 2025). Den viser en kompleks maktstruktur som former faget i læreplaner og i påvirkning av lærernes implementering av disse. Det ser ut til at det er nokså uklart hvem som har hatt kontrollen over samfunnsfagets utforming.

Hvem burde hatt ansvaret for fagenes utforming?

Burde den demokratiske, politiske styringen vært sterkere? Ettersom samfunnsfaget berører grunnlaget for et demokratisk styresett, burde det vært et tydelig politisk ansvar for dette faget. Det er i og for seg i tråd med norsk demokratisk tradisjon at mange slipper til og får påvirke, men det bør ikke være til hinder for et tydelig politisk ansvar for avveiningen som til slutt må gjøres.

Utformingen av et fag er likevel ikke bare et politisk spørsmål, det er også et faglig spørsmål. Det er vanskelig å se hvordan faglig kompetanse kommer inn med tilstrekkelig tydelighet og tyngde i de prosessene som har utformet enkeltfagene i den siste læreplanrevisjonen, i alle fall gjelder det samfunnsfaget. I et profesjonsperspektiv kan man spørre om ikke lærerne som profesjon burde tatt mål av seg til å tale med større tyngde i spørsmål om fagenes utforming. Det mest slående fraværet er likevel de vitenskapelige miljøene. Da tenker vi ikke bare på lærerutdanningene og fagdidaktikken, men også på fagkompetansen i samfunnsvitenskap og historie på universitetene. Det er på høy tid at de begynner å interessere seg mer for utformingen av skolens samfunnsfag.

Kampen om fagene intensiveres i en tid med tiltagende politisk og kulturell polarisering. Dette ser vi tydelig internasjonalt, og skolens innhold var også tema i den norske valgkampen i 2025. Det er mange aktører som presser på. Spørsmålet om hvem som skal utforme samfunnsfaget, så vel som andre skolefag, vil bare stilles med større tyngde i tiden som kommer.

Litteratur

Bakken, J. (2023). Introduksjon til fagdidaktikk. I: H. Roaldset & J.T. Scheie (red.), Introduksjon til fagdidaktikk 1, (7–34). Universitetsforlaget.

Borge, J.Ø. & Børhaug, K. (2025). Interesseorganisasjoner, samfunnsfag og politikk. I: K. Børhaug & K.G. Helsvig (red.), Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Børhaug, K. (2025). De gode hjelperne – demokrati- og menneskerettighetssentrene i den norske medborgerutdanningen. I: K. Børhaug & K.G. Helsvig (red.), Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Børhaug, K. & Helsvig, K. (2023). Kampen om samfunnsfaget. Eit forskingsoversyn med vekt på lærarane si rolle. Nordidactica, 13(2), 28–48.

Børhaug, K. & Helsvig, K.G. (red.) (2025). Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Børhaug, K., Henriksen, C. & Lotsberg, D.Ø. (2025). Rektor og samfunnsfaget i videregående skole. I: K. Børhaug & K.G. Helsvig (red.), Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Den norske historiske foreining. (2024), Skolepolitisk plattform. Skolepolitisk-plattform-Vedtatt-18.9.pdf.

Ferrer, M. (2025). Historiens marginalisering i skolens læreplaner. I: K. Børhaug & K.G. Helsvig (red.), Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Hidle, K.M.W. & Skarpenes, O. (2025). Pedosentrismens utvikling og påvirkning på samfunnsfaget. I: K. Børhaug & K.G. Helsvig (red.), Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Jøsok, E. & Ryen, E. (2025). Marginaliseringen av demokratikunnskap i læreplanene: en analyse av referanser i to stortingsmeldinger. I: K. Børhaug & K.G. Helsvig (red.), Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Koritzinsky, T. (2000). Pedagogikk og politikk i L97. Universitetsforlaget.

Langø, M. (2025). Kampen om vurderingen. I: K. Børhaug & K.G. Helsvig (red.), Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Løken, I. (2025). Geografi, kunnskap og makt i fagfornyelsen. I: K. Børhaug & K.G. Helsvig (red.), Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Regjeringen. (2024). Pressemelding 29.11.2024. «Regjeringen vil ruste fellesskolen for fremtiden».

Regjeringen. (2025), Pressemelding 5.9.2025, «Skal utvikle innholdslister til norsk skole»

Sjøen, M. (2025). Terrorisme på timeplanen. I: K. Børhaug & K.G. Helsvig (red.), Kampen om samfunnsfaget, Pax.

Om forfatterne

Kjetil Børhaug er statsvitar med hovudfag i administrasjon og organisasjonsvitskap frå UiB i 1990. Han disputerte ved UiB på ei avhandling om utdanning og politisk sosialisering i 2007, der samfunnsfaget og elevrådsarbeidet var empirisk fokus. Børhaug har frå 2010 vore tilsett ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitskap ved UiB, frå 2012 som professor i samfunnsfagsdidaktikk. Børhaug si forsking innanfor samfunnsfagsfagdidaktikk har særleg handla om samfunnsfaget og elevrådsarbeid som politisk sosialisering.

Kim Gunnar Helsvig er historiker og professor ved OsloMet. Doktoravhandlingen Pedagogikkens grenser (2003) handlet om samspillet mellom fag og politikk i utviklingen av den norske skolen etter andre verdenskrig. Han har skrevet flere bøker om moderne kunnskaps- og utdanningshistorie, blant annet om Det Norske Videnskaps-Akademi (2007) og Universitetet i Oslo (2011) og boken Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945–2017 (2017).