Jobb nummer en er å løfte statusen til læreryrket

Da jeg vokste opp i Trøndelag på 1980- og 1990-tallet, drømte jeg om å bli lærer. For meg var lærerne mine de klokeste jeg visste om, og jeg ville bli som dem. Men om jeg hadde vært femten år i dag og lest det som står i avisene om hverdagen på norske skoler, tror jeg dessverre jeg hadde drømt om helt andre ting.

I en tid med økt polarisering og økende desinformasjon, er behovet for kunnskap større enn noen gang. Det å sikre alle en god opplæring, grunnleggende kunnskap og grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning, er en forutsetning for et fritt demokrati. Det er ikke små ord, men de er ikke noe mindre riktige av den grunn.

Så hvordan i alle dager har vi kommet dit, at det å være lærer ikke lenger er et samfunnsoppdrag ungdom og unge voksne kjemper om å få lov til å ta på seg? Hvordan kan det ha seg at så mange er så enige om at læreryrket er blant samfunnets aller viktigste jobber, men at vi likevel ikke klarer å gjøre noe som helst med at søkingen til lærerutdanningen faller år for år? 

På lærernes side 

Venstres mål er at vi skal rekruttere veldig mange flere lærere de neste ti årene enn vi har klart i de foregående ti. Det må vi gjøre gjennom en klar prioritering – ved å stille høye krav, og så gi stor frihet.

Med slike krav og forventinger må det følge en forutsetning om at vi har tillit til at lærerne vet bedre enn oss politikere hva som fungerer best på hver enkelt skole, i hvert enkelt klasserom og for hver enkelt elev. Faktisk må vi være klare på at når det kommer til læring, vet lærerne i de alle fleste tilfeller bedre enn oss foreldre hva som er best for det enkelte barnet.

Middelmådighet fungerer ikke 

For hvis vi tror at vi får en skole som er bedre tilpasset alle barn, med alle deres forskjellige forutsetninger, talenter, sosiale bakgrunner og forventinger hjemmefra, med å senke kravene vi stiller til pedagogene i skolen og heller detaljstyre mer fra politisk hold, da tror jeg vi tar skammelig feil. Da skaper vi en skole som verken løfter de svakeste eller de sterkeste, men heller styrer mot at alle, både lærere og elever, skal holde det samme, middelmådige nivået.

Det er ikke en skole jeg ønsker meg for barna mine. Det er ikke en skole jeg ville drømt om å få jobbe i som tenåring. Og det er ikke en skole jeg som politiker vil akseptere at vi får.

I en tid der sterke, antidemokratiske krefter ønsker å manipulere mennesker til å ta valg som ikke er i deres egen interesse på hverken kort eller lang sikt, er det helt avgjørende at vi makter å holde kunnskapens fane hevet – i politikken og i skolen. Venstre er et liberalt kunnskapsparti. Vi tror på kunnskap for kunnskapens skyld, men også dens instrumentelle verdi – dens rolle i å utforme tekniske, politiske og institusjonelle løsninger på kompliserte problemstillinger.

Da må vi gi elevene våre den beste utdanningen vi kan gi dem – og det klarer vi bare om vi skaffer dem de aller beste lærerne de kan få. Om vi skal lykkes med det, må vi tenke helt nytt om lærerrekruttering, og vi må ta noen aktive grep om hvordan vi driver skolepolitikk, slik at vi unngår at alt unge mennesker som skal bestemme seg for en fremtidig karriere får lese om læreryrket, er hvor håpløs arbeidshverdagen i skolene våre kan være.

Slutte å blande oss 

Dette er et problem det går an å løse politisk. For svært mye av årsaken til at unge mennesker med store evner og mangfoldige talenter i dag ser på læreryrket som en nødløsning – en karrierevei man kan velge hvis andre, mer attraktive muligheter viser seg uoppnåelige – kommer av en villet politikk. Det handler om fravær av politisk handling for å styrke skolenes økonomiske handlingsrom og manglende vilje til stille krav som understreker at vi som samfunn ønsker at de beste studentene skal ønske å bli lærere.

Men det handler også om politikeres fraværende evne til å la være å blande seg i jobben lærerne våre gjør.

I løpet av de siste fire årene har Ap-regjeringen vist svært liten vilje og evne til å prioritere skole og kunnskap. Med en trang kommuneøkonomi opplever svært mange skoler kutt i det økonomiske handlingsrommet de har, og dermed mindre mulighet til å gi elevene den opplæringen de trenger. Det regjeringen derimot har vist stor vilje til, er å overstyre lærernes faglige skjønn og svekke deres metodefrihet. Det er helt feil vei å gå for norske skoler, og det bør ikke overraske noen at en slik feilprioritering gir oss vanskeligheter med å tiltrekke oss de beste folkene til det viktigste yrket.

Høyere krav og mer frihet 

Venstre vil motsatt vei i skolepolitikken. Jobb nummer en er å løfte statusen til læreryrket. Skolen er den viktigste institusjonen i samfunnet vårt, og lærerne er de viktigste folkene for å skape en god skole. Det beste vi kan gjøre som politikere er å stille tydelige krav, gi skolen og lærerne ressursene de trenger for å gjøre en god jobb, og så ligge unna.

Derfor ønsker jeg å bruke min plass i Stortingets utdanningskomité til å gjenreise respekten for læreryrket, og bidra til å rekruttere alle de lærerne vi trenger for å ha nok bemanning og dyktige fagfolk i klasserommene i årene fremover. For lærerne fortjener tillit og frihet til å gjøre jobben sin - og oppfylle kravene vi stiller til dem.