Mer fysisk makt i skolen vil ikke løse mobbeproblemet

Tidligere i høst skrev Shazia Majid i VG at lærere med den nye loven nå skal få mer makt til å fjerne «mobbere», og hevder samtidig at dette er en bra ting. Denne kommentaren skapte stor debatt, og kommentarfeltene bugnet over av nett-troll. 

De samme nett-trollene som naturligvis er en del av dette massive mobbeproblemet vi har i dagens samfunn.

Utover i teksten problematiserer Majid en del forhold. Det er bra. For hvis vi skal diskutere mobbing i skolen, disiplinproblemer, bråk og vold – hvilket vi absolutt bør gjøre – så må vi også forholde oss til at det hele er svært sammensatt og komplisert.

Å fjerne «mobbere» = fjerne problemet?

Å fjerne «mobbere» fra klasserommet, og så er problemet løst? Er det så enkelt? Og hvor skal de i så fall sendes? Dersom en ikke tar høyde for hvordan ting henger sammen og hvor komplekst sosiale samspill er, så er det kanskje grunn til å juble over det Majid skriver. Men dersom vi tar innover oss den faktiske kompleksiteten som kjennetegner mobbesituasjoner, vil de fleste erkjenne at det – i de aller fleste tilfeller – vil være feil medisin og at det heller ikke vil ikke løse problemet.

Forskning viser at klasseledelse som kombinerer kontroll og tydelighet med omsorg og gode relasjoner, er det som virker best i arbeidet med å forebygge og håndtere mobbing. Ikke bare i skolen, men også for alle nivå i samfunnet: i arbeidsliv, på skole og i møte med offentlige tjenester. Vi mener derfor at å erstatte varme og gode relasjoner med mer makt er helt feil.

Å videre tenke seg at makt skal løse sosiale og relasjonelle utfordringer i skolen, er å gå tilbake i tid – mot fortiden der lærere kunne utøve urimelig og til dels uinnskrenket makt mot elever. Gjeninnføring av dette er ikke et framskritt. Heller det motsatte.

Mange lærere vil føle seg usikre

Er det sant at dersom lærere får mer makt, vil det gjøre skolehverdagen bedre for de som rammes av uro og mobbing? Nei, ikke uten videre. Det forutsetter at lærerne kjenner seg trygge i hvordan en slik makt skal utøves. I tillegg forutsetter det at utdanningsinstitusjoner og kommuner leverer kunnskap om dette, og vedlikeholder et kontinuerlig arbeid med dette, for å hjelpe lærere med å utøve denne makten på en forsvarlig måte.

Vi er stadig i kontakt med lærere i ulike prosjekter og i kompetansearbeid, og har dermed innsikt i deres situasjon og hva de står i. Vi tror mange lærere nå vil kjenne seg usikre, og usikre maktutøvere er ikke veien å gå. Vi tror i stedet på å bytte ut makt med innflytelse gjennom omsorgsfull og tydelig klasseledelse, fordi forskning og erfaring forteller oss at det virker. Elevene fortjener at tiltak mot mobbing er basert på den omfattende forskningen som finnes.

Inngripen kun i akutte situasjoner

Nå blir det viktig for alle som jobber i og mot skolen å studere lovteksten (Opplæringsloven § 13-4), og sette seg inn i hva dette faktisk betyr. Slik vi leser den, kan de ansatte kun gripe inn fysisk mot elever hvis det ikke er tilstrekkelig med andre tiltak. 

Hvis det er mulig, skal den ansatte først forsøke eller vurdere andre mindre inngripende tiltak. Dette er en skjønnsmessig vurdering. Kunnskap og erfaringer med slike situasjoner og kjennskap til elevene må være grunnlaget for vurderingene. 

Vi mener at en slik fysisk inngripen kun kan skje ved en akutt, pågående situasjon. Ikke som forebyggende, allmennpreventive hensyn eller som straff. Og dersom læreren ser seg nødt til å bruke fysisk makt, så krever det oppfølging og ivaretagelse av elevene og de voksne som er involvert.

Her foreligger en skjønnsmessig vurdering som krever et bilde som er mer nyansert enn at dette tåler å bli redusert til en debatt om at det bare handler om å gi noen økt makt. Og at det alene vil løse mobbeproblemet og alle andre sosiale og relasjonelle utfordringer vi har i skolen i dag.