Det er KS sin oppfatning av fleksibilitet som er i utakt med tiden

KS, lærernes forhandlingsmotpart, har nå lagt ut sitt første krav. 

De legger i dette kravet vekt på det samme ordet som i 2014, «fleksibilitet». Det er jo en metafor som handler om elastikk, tilpasning og bøyelighet, og blir vanligvis gitt positive konnotasjoner. Det motsatte er jo «rigid», og det er jo noe ingen vil ha på seg. KS beskytter seg da retorisk med at enhver motstand mot fleksibilitet indirekte får merkelappen rigid. Eller lite endringsvillig, stivnakket, konserverende, forsteinet, bakstreversk eller gammeldags. Ingen vil jo være det. 

Da er det bedre å være myk og bøyelig som en havreeng i solbris, eller en gladfyllik på fredagsnatta som villig føyer seg etter ulike vindretninger.

Samtidig vet vi hva KS la i ordet tilbake i 2014, nemlig at lærerne skulle få mindre råderett over egen arbeidstid gjennom en annen årsplan og en strengere underkastelse for ledelse. Den økte fleksibiliteten betydde altså en svekkelse av lærernes makt over egen hverdag. 

Fleksibiliteten lå altså hos arbeidsgiversiden, hos ledelsesleddet. Lærerne selv ville få en, ja nemlig, mer RIGID og overstyrt hverdag. Tenke seg til.

Det er i denne konteksten ekstremt umusikalsk av KS å begynne å synge fleksibilitets-refrenget igjen. Særlig i en politisk fase der Stortingets løftet om tillitsreform langt fra er realisert for skolen sin del. Spørsmålet en kvalitetsorientert arbeidsgiverside burde stilt er: «Hva slags fleksibilitet og rammer har lærerne selv behov for, for å realisere samfunnsoppdraget og gi elevene/deltakerne så meningsfull, relevant og god undervisning som mulig?»

I realiteten er lærerne en ekstremt fleksibel arbeidsgruppe, som forholdsvis stilltiende tilpasser seg endrede rammebetingelser. Vi har faktisk ikke fått uttelling for den fleksibilitet vi praktiserer pr i dag. I årets forhandling sier KS at de vil se mest på videregående og voksenopplæringen. Med referanse til Fullføringsreformen forsøker de å legitimere det som i praksis vil innebære en ytterligere rigidisering av lærerne sin arbeidstid:

«For å nå målsettingene i fullføringsreformen, samt målsettingene i øvrig relevant lov- og læreplanverk, ønsker KS forhandlinger om opprettelse av en ny tariffavtale om arbeidstid for videregående opplæring og voksenopplæring som i større grad er tilpasset behovet elevene og deltakerne har for opplæring, der opplæringen er fleksibel, både når det gjelder tid, sted, lengde, progresjon og måten opplæringen skal gis på.»

Her fremstår KS som totalt ignorante for det nivået av fleksibilitet som allerede faktisk ytes av lærerne i videregående og voksenopplæring. Det er vi som står i førstelinjen for å realisere intensjonene i fullføringsreformen, som gir alle med grunnskole rett til videregående opplæring, uavhengig av forutsetninger.

Det er litt av en gymnastikk å gi alle rett til denne opplæringen, samtidig som gjennomføringen skal styrkes. Spredningen i forutsetninger er i og med styrkede rettigheter langt større enn før, og vi gjør det vi kan for å skreddersy og tilpasse. Lærere i videregående og voksenopplæring gjennomfører allerede, sammen med ledelse og øvrig personal, en daglig tikamp i fleksibilitet.

Det undervises i videregående og voksenopplæring fra tidlig morgen til sent på kveld. Deltakere får tilpasset kurslengde etter inngangskompetanse, og når den er svak, tilpasser lærerne seg til der elevene/deltakerne befinner seg, for så å arbeide heseblesende med kryssede fingre for at man kanskje kan nå alle målene før opplæringens slutt. Elever og deltakere får stadig nye muligheter og nye vurderingssituasjoner for å trygge standpunkt. De får meropplæring for å kunne oppnå ståkarakter, og de får nye muligheter til å klare eksamen.

I voksenopplæringen brukes tid til å støtte deltakere og følge de opp i en travel hverdag der de skal sjonglere familieliv, jobb og opplæring. Vi er sjelesørgere, psykologer, fagpersoner og medmennesker, som lærer av, belærer, gråter og ler med elevene og deltakerne våre, og vi strekker strikken så langt som det trengs for at de skal få uttelling for fagarbeidet sitt. Hva får vi igjen for denne fleksibiliteten vår? Vi får takknemlighet og respekt fra dem i klasserommet, og vi får ros fra lokal ledelse, som ser jobben vi gjør på nært hold. Ut over det ikke mye.

De to siste leddene i KS sin målsetting for årets forhandlinger er direkte ufine, og griper rett inn i lærernes metodefrihet, som en dårlig skjult kritikk som sier at vi ikke vet hva vi driver med. De vil nemlig bruke fleksibilitet som et argument for å gripe inn i og overstyre måten «(…) Progresjon og måten opplæringen skal gis på.» Det er vi som er i klasserommene som vet hva slags progresjon som er mulig for en gitt elev/deltakergruppe, og som dermed kan gi den didaktiske innretningen som skal til for å klare denne progresjonen. Fingrene av fatet!

KS vil igjen «belønne» oss for det de da sikkert anser som manglende fleksibilitet, denne gang med å vise til fullføringsreform og eleven/deltakerens beste. Vi arbeider allerede daglig med fullføring og eleven/deltakeren sitt beste som vårt primæroppdrag. Følg med i timen!

Det som er på tide nå, er at vi får konkret uttelling for den fleksibiliteten vi allerede tilbyr. Utdanningsforbundet har gitt noen gode krav, om enn noe smålåtne. Å gi lærerne over en viss alder større råderett over sin egen reduksjon i arbeidstid vil kunne bidra til at flere står lengre i stilling. At det blir en sentral bestemmelse for kontaktlærerfunksjon i voksenopplæringen er en bestemmelse vi skulle hatt for lenge siden.

Et avsnitt i skammens kapittel som verken KS eller organisasjonene viser at de bryr seg om, er den latterlige avlønningen som kveldsarbeidende lærere har. Nå handler ikke årets forhandling direkte om kroner og øre, men at KS ikke ser noe galt i at lærere, som har to og tre ganger så lang utdannelse som en sykepleier, har et banalt og symbolsk kronetillegg for kveldsundervisning, kan ikke sies for ofte.

Hvorfor skal vi lærere anstrenge oss for å leve oss inn i KS sine ønsker, når de forhandling etter forhandling viser at de har null kontakt med hva vi faktisk gjør i arbeidstiden, samtidig som de har total innsikt i hva vi får igjen for tidsbruken vår i kroner og øre, sammenlignet med andre yrkesgrupper. Det er jo de som har bestemt at lærere og sykepleiere sin kveldstid har ulik prislapp.

Vi skal så fint «se hele eleven». KS kommer med nåværende ledelse og innretning aldri til se hele læreren og alle lærergruppene, og foreta det som har blitt så populært de siste årene: «en harmonisering» av arbeidsbetingelser og avlønning. Det handler ikke en gang om fleksibilitet, men rettferdig avlønning, forventinger som står i stil med rammebetingelsene og en fornuftig Gangstø, unnskyld: et fornuftig gangsyn.