Nye svømmekrav har gjort undervisningen mer virkelighetsnær

I 2015 fikk norske fjerdeklassinger verdens mest ambisiøse kompetansemål i svømming. Elevene skulle kunne falle uti på dypt vann, svømme 100 meter på magen, orientere seg, flyte i tre minutter, dykke, svømme 100 meter på ryggen og ta seg opp på land. De skulle dessuten lære å ferdes trygt ved og i vann under ulike værforhold.

Mange tolket dette som at svømmeopplæringen måtte foregå både ute og inne. Det handlet ikke lenger bare om svømmeteknikk, men også om å utvikle dømmekraft og trygg ferdsel i naturen.

Læreplanen KRO01-04 markerte et tydelig skifte i norsk svømmeopplæring.

En nasjonal satsing på svømmedyktighet

Et år senere, i 2016, ble det satt i gang et nasjonalt arbeid for å gjøre svømmeopplæringen bedre. Handlingsplan for bedre svømmeopplæring 2016–2020 og dagens obligatoriske ferdighetsprøve i svømming så dagens lys.

Prøven består av sju deløvelser som til sammen definerer hva det betyr å være svømmedyktig i Norge. Øvelsene omfatter både utholdenhet, vannkompetanse og sikkerhet, en helhetlig tilnærming som få andre land har. Prøven var omdiskutert, men ble et viktig verktøy for å identifisere hvem som faktisk var svømmedyktige, og hvem som trengte ekstra støtte.

Fra klorvann til natur

I 2020 kom neste steg med læreplanen KRO01-05. Her ble naturen en integrert del av svømmeopplæringen. Elevene skulle ikke bare lære å svømme i basseng, men også berge seg selv og utføre livredning i sjø, elv og innsjø. I tillegg ble det innført kompetansemål i vanntilvenning allerede på 2. trinn, et grep som var anbefalt i handlingsplanen.

Dermed ble svømmeundervisningen flyttet ut i den virkeligheten der de fleste ulykker faktisk skjer. Elevene lærer nå å ferdes trygt i naturen, under realistiske forhold. Mange var skeptiske, både med tanke på vanntemperatur og sikkerhet, men erfaringene viser at det fungerer. Det er ikke registrert alvorlige hendelser i forbindelse med denne undervisningen, og de fleste skolene gjennomfører. Satsingen ser ut til å ha truffet en god balanse mellom læring, mestring og trygghet.

Dataene viser en tydelig trend

I samarbeid med Redningsselskapets drukningsstatistikk har forskere ved NTNU analysert drukningsulykker helt tilbake til 1989. Trenden er klar: Antallet drukningsulykker i Norge går sakte, men sikkert ned, og 2025 ligger an til å bli et år med rekordlave tall.

De fleste som drukner, er fortsatt voksne menn. Utviklingen kan ikke forklares av ett enkelt tiltak, men det er grunn til å tro at den målrettede innsatsen i skolen bidrar. Når stadig flere barn lærer å svømme tidlig, får erfaring i naturlige omgivelser og lærer å vurdere risiko, legges et fundament for trygghet som varer livet ut.

Et paradoks: færre bassenger, samme mål

Samtidig opplever mange kommuner at bassenger legges ned. Høye driftskostnader og vedlikeholdsbehov fører til færre tilgjengelige anlegg og dermed færre svømmetimer.

Hvis målet fortsatt er at alle barn skal bli trygge i vann, kan vi ikke redusere timetallet, vi må øke det. Færre bassenger betyr ofte lengre reisevei, kortere økter og færre repetisjoner. Nettopp derfor trengs det mer tid, ikke mindre.

Kanskje hjelper det, mer enn vi tror?

Selv om mye har skjedd siden læreplanene ble innført, er det for tidlig å si hvor stor effekt de vil få. Ti år går fort, men holdninger og ferdigheter endres langsomt. 15-åringene som lærte å svømme ute i naturen i 2020, er unge voksne nå, og den virkelige effekten av denne satsingen vil vi kanskje først se om 20 til 30 år.

Det vi vet, er at Norge har satset på svømmeopplæring som handler om mer enn svømmeteknikk. Den handler om vanntrygghet, dømmekraft og respekt for vannet. Og mye tyder på at vi er på rett vei. Årets rekordlave drukningstall er ingen garanti, tallene svinger fra år til år, men de gir håp. Kanskje tyder de på at en helhetlig, realistisk og praksisnær svømmeopplæring faktisk virker.

Ti år med nye svømmekrav har i hvert fall vist at barn kan lære å svømme både i klorvann og kaldt vann, og at skolens innsats kan redde liv.