MEST LEST
Små barn trenger ikke flere skjermer, de trenger voksne som er til stede
Debatt: Når skjermbruk får en stadig større plass i hverdagen, må vi spørre hva den erstatter.
Publisert
Det har lenge vært en debatt om barn og skjermbruk. Ofte handler den om å være for eller imot. For små barn handler det ikke først og fremst om skjerm er bra eller dårlig. Det handler om hva skjermen erstatter.
Små barn lærer språk gjennom samspill med mennesker. De lærer ikke gjennom å se på en skjerm alene. Likevel ser vi at skjermbruk får en stadig større plass i barns hverdag, også hos de aller yngste. Det er grunn til å stille spørsmål ved hva dette gjør med barns språkutvikling og måten de er sammen med andre på.
Skjermer over alt
I dag er skjerm en naturlig del av samfunnet, og også i barnehagen. Rammeplanen legger til rette for bruk av digitale verktøy som en del av det pedagogiske arbeidet, men understreker samtidig at det skal brukes med omhu og ikke dominere arbeidsmåtene.
Digitale verktøy har fått en plass, og det gir mening at barn skal møte det samfunnet de vokser opp i. Samtidig er det avgjørende at det ikke tar over.
De yngste barna kommuniserer først og fremst gjennom kroppen. De bruker blikk, mimikk, lyder og bevegelser for å få kontakt med andre. Allerede fra de første månedene deltar de i små «samtaler» med voksne, der de lager en lyd og får respons tilbake. Det er i dette samspillet språket begynner å utvikle seg.
Tilstedeværelse
Det betyr også at voksne må være tilstedeværende og oppmerksomme. Små barn følger med på ansiktsuttrykk, kroppsspråk og reaksjoner for å forstå det som skjer rundt dem. Når en voksen svarer på barnets uttrykk, enten det er et blikk, en lyd eller et ord, blir barnet møtt og sett. Det er slik språk og relasjoner utvikles samtidig.
Hva skjer når denne kontakten blir brutt av en skjerm?
Små barn trenger respons for å utvikle språk. De trenger voksne som ser dem, tolker dem og responderer. Hvis barnet i stedet sitter foran en skjerm, mister det noe av dette. Skjermen kan vise bilder og lyd, men den kan ikke gi den samme typen respons som et menneske.
Dette handler også om de små øyeblikkene i hverdagen. Når man skifter bleie og snakker med barnet om det som skjer. Når man sitter sammen og leser en bok. Når man synger, leker eller bare er sammen. Det er i disse hverdagssituasjonene at språket utvikles.
Helsedirektoratet anbefaler nettopp dette. De peker på at små barn utvikler seg gjennom lek, sang, lesing og samspill, og at voksne må være tilgjengelige og til stede. De anbefaler også å begrense skjermbruk, særlig før leggetid, og heller bruke tid på rolige og språkstimulerende aktiviteter sammen med barnet, som å lese eller synge.
Konsekvensene av skjermbruk
Samtidig ser vi tegn på at skjermbruk kan ha konsekvenser. En studie omtalt i VG viser at økt skjermbruk hos små barn henger sammen med svakere språkutvikling og mer utfordrende atferd.
I praksis merkes dette også i barnehagen. En pedagogisk leder jeg har snakket med, forteller at hun opplever en tydelig endring i barnegrupper de siste årene. Hun beskriver at flere barn strever mer med språk og lek enn tidligere. Hun forteller også om et barn som ikke klarer å bli skiftet på uten å ha en iPad foran seg. Det sier noe om hvor stor plass skjermen kan få i barns hverdag.
Samtidig er det viktig å nyansere bildet. Skjerm er ikke nødvendigvis negativt i seg selv. Digitale verktøy kan brukes på gode måter, også i barnehagen. Problemet oppstår når skjermen erstatter det som er viktigst, som samspill, lek, dialog og relasjoner.
For barn lærer gjennom å være i relasjon. Gjennom å leke med andre barn, der de etterligner, turtaking og responderer på hverandre. Gjennom å være i dialog med voksne som setter ord på det som skjer og følger barnets initiativ. Slike erfaringer kan ikke erstattes av en skjerm.
Ikke ja eller nei, men hvordan
Derfor handler ikke denne debatten om å være for eller imot skjerm. Det handler om hvordan vi bruker den. Vi voksne må være bevisste på vår rolle som språklige forbilder, og hva vi velger å prioritere i barnas hverdag. Det betyr også at vi må tørre å sette grenser.
Hvis skjermbruk får for stor plass, risikerer vi at barn mister viktige erfaringer med språk, lek og relasjoner. Og det er erfaringer som ikke kan erstattes av en skjerm.
Små barn trenger ikke flere skjermer. De trenger voksne som er til stede.
